Cameron mot Miliband

Den politiske hovedscenen i Storbritannia er forlatt for denne gang. Tre partier har på tre uker avholdt landsmøter og opptakten til neste parlamentsvalg i 2015 er i gang. Men ble de britiske velgerne noe klokere av ledernes taler?

Landsmøtesesongen er alltid imøtesett med spenning i Storbritannia. Opinionen får følge partiene tett gjennom en overveldende mediedekning og kan sammenligne visjoner, ideer, politikk og fremføring på nært hold. Spørsmålet er likevel om velgerne ble klokere enn det de har vært til nå og om disse show-pregede landsmøtene i det hele tatt har noen innvirkning på folks politiske preferanser. Meningsmålinger utover høsten vil gi en pekepinn på det, for nå er kampen om den britiske virkeligheten i gang for alvor.

Derfor var det kanskje som seg hør og bør at det var statsminister David Cameron som avsluttet både de konservatives landsmøte denne uken og denne rekken med landsmøter. Hans overordnede tema gjorde at de fleste briter glemte Liberaldemokratene og deres leder Nick Clegg, for Camerons budskap var å posisjonere toriene mot Labour og deres leder Ed Miliband, som i forrige uke gjorde en av sine beste opptredener som leder for opposisjonspartiet. Snakkisen i dagene etter Camerons avslutning er hvem av de to lederne som presenterte den beste virkelighets- oppfatningen av det britiske samfunnet og hvem av de to som fikk det lille forspranget inn mot neste parlamentsvalg som er fastsatt til 7 mai 2015.

For etter disse ukene er de politiske forskjellene mellom Labour og de konservative igjen mye klarere. Etter å ha kjempet om de samme velgerne i sentrum i en del år, er det et slags ”tilbake til fortiden” som igjen har innhentet de to store partiene. Polariseringen mellom venstre og høyre er nå mer åpenbar, noe som kanskje vil gjøre valgene lettere for opinionen som i senere tid har hatt vanskelig for å skille de tre partienes politikk. Et godt bilde på dette var Camerons slengbemerkning om at Labour angivelig har gjeninnført 1970-tallets Labour-sosialisme mens de selv hyllet avdøde Margaret Thatcher, som jo var langt ute på høyresiden av partiaksen. Utenfor landsmøte i Manchester demonstrerte tusenvis mot koalisjonsregjeringens kutt i offentlig sektor og det generelle fallet i levestandarden. Inne snakket Cameron om at Storbritannia var mulighetens land og siden nå økonomien hadde ”rundet det vanskelige hjørnet” var ”the land of hope tory” mens ”the land of despair” var Labour. Cameron brukte mye av sin taletid i et forsøk på å definere spørsmålet som britiske velgere står overfor, på samme måte som Miliband gjorde uka før. Men siden Miliband var først ut av de to, var Camerons hovedtema Labour and deres politikk, og hele talen artet seg som et tilsvar til Miliband og det han hadde presentert noen dager før. Miliband, i sin kanskje beste tale siden han ble partileder i 2010, lanserte flere politiske ideer mens Cameron da brukte tid på å konstruere en virkelighet hvor han svartmalte Labour, men uten å selv komme med de store politiske initiativene. Dermed ble Milibands tale en typisk offensiv opposisjonstale mens Camerons ble en ”mer-av-det-samme-fordi-det fungerer” tale som var stilistisk sikker men politisk sober.

For Camerons valg var en mer argumentativ tilnærming enn en politisk innholdstale hvor nye politiske visjoner ble meislet ut. Hans hovedstrategi var å gå inn i en polemikk med Miliband som hadde tegnet opp Labours bilde av Storbritannia og argumentere for at de konservatives forståelse av virkeligheten var den riktige og Labours var feil. Det tilbakevendende hovedbudskapet var at toriene enda rydder opp i det kaoset Labour etterlot seg da de forlot regjeringskontorene i 2010. Og at det enda er et stykke vei å gå. I tillegg ønsker ikke toriene å bare bruke tid på å rydde etter Labour, som han understreket, men også da å skape et mulighetenes land hvor konservative idealer råder, med en solid økonomi som skaper vekst, arbeidsplasser og bedre muligheter for alle. I en slik verden er det lite eller ingen statlig innblanding i økonomien og markedene, og selv om han ikke denne gangen gjorde et bevisst nummer av akkurat det, lå det likevel under de andre argumentene han fremsatte. Dette er tradisjonell konservativ tenkning med den åpenbare fare at britiske velgere går lei dette mantra før neste valg.

Når en statsminister velger en slik strategi må han være seg sitt valg bevisst å vite når han skal presentere nye ideer. At han ikke velger å sloss om overskriftene på det nåværende tidspunktet betyr at var Miliband som definerte spørsmålet og kom med forslag til hvordan det britiske samfunnet kunne komme tilbake på fote, spesielt med den klare oppfordringen om at staten må gripe inn i økonomien før det blir enda flere arbeidsledige, fattige og større forskjeller. Kanskje var det Labours endrede kurs i retorikken som spilte Cameron et puss. I fjor var Labours angrep på regjeringen at deres økonomiske plan om store kutt ikke virket og at det var på høytid med en plan B. I år hadde Labour vridd sin kritikk av den økonomiske politikken mot levevilkår og økte forskjeller i samfunnet. Cameron parerte aldri dette direkte og ga inntrykk av at han ønsket å holde denne delen av diskusjonen åpen med snarere å plassere Labour i et sosialistisk rammeverk med Red-Ed Miliband som en slags militant hærfører.

Det er åpenbart at Cameron tror på sin egen retorikk siden han har brukt den så mange ganger tidligere. Spørsmålet er likevel om velgerne ble noe klokere av det, både fordi de har hørt det før, men også fordi det er stor avstand mellom denne retorikken og folks liv. Markeder kan gjerne skape velstand, men det viser seg at strukturene i det britiske samfunnet fordeler denne veksten veldig forskjellig. Dermed øker forskjellene mellom fattig og rik, noen familier i enkelte deler av landet må leve for et par pund i uka og til vinteren bestemme seg for om de vil spise og fryse eller sulte og fyre.

Om Miliband lykkes i å fremstille seg som en av folket er for tidig å si. Symbolikken i scenen hans på landsmøte i Brighton ønsket i alle fall å skape det inntrykket. Han sto blant delegatene og snakket uten manuskript i en time om folks hverdagsproblemer og hva Labour ønsker å gjøre med dem. Om en er enig eller ikke, var det kort avstand mellom mange folks problemer og Labour-politikken som må til for å løse dem. Cameron derimot beveget seg både fysisk på talerstolen og spesielt i retorikken på et høyere ideorientert plan. Etter de to talene ser de fleste kommentatorene ut til å være enige om at denne runden gikk til Miliband. Men siste ord er ikke sagt, for nå ligger ballen hos Cameron og han kommer utvilsomt til å ta den. Kanskje er den klarere polariseringen et tegn på at briter er fortvilet over koalisjonspolitikk og ønsker klarere skillelinjer ved neste korsvei. Det ligger det foreløpig an til å bli.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb