Nord-Irlands skjøre fred

Det er 16 år siden Langfredagsavtalen ble undertegnet. Selv om avtalen endret på mye i det nordirske samfunnet, hjemsøker enda den trøblete fortida provinsen.

Det hersker liten tvil om at Langfredagsavtalen fra 1998 er en viktig milepel i Nord-Irlands relativt korte historie. Avtalen regulerte de politiske forholdene både innad i Nord-Irland og mellom provinsen og henholdsvis Irland og Storbritannia. Det betyr at Nord-Irland i dag har indre selvstyre slik som Wales og Skottland. Også på grasrota i hovedstaden Belfast er de fleste, på begge sider av konflikten, enige om at Nord-Irland før og etter 1998 er to forskjellige verdener. Likevel var det en stor gruppe Unionistiske-Protestanter som stemte mot avtalen da den ble lagt ut til folkeavstemning i mai 1998. Det skulle vise seg at avtalen fikk en trang fødsel og ble vanskelig å implementere. Støtten til avtalen sank i de påfølgende årene, og økte ikke før Langfredagsavtalen ble revidert i en ny avtale kalt St Andrews-avtalen i 2006. Også i 2006, som i 1998, var det kontroversielle stridsspørsmål som ikke ble diskutert og behandlet på en tilfredsstillende måte. Men noen av dem var såpass vanskelige at hadde man gått inn i dem, ville muligens en avtale aldri ha blitt undertegnet.

Derfor var det bare et tidsspørsmål før noen av disse spørsmålene igjen kom til overflaten. Og som ofte er tilfellet i slike delte samfunn som Nord-Irland, er det en mindre hendelse som utløser en større prinsipiell debatt hvor motstridende argumenter fort ender i vold. For enkelte grupperinger i Nord-Irland er denne formen for reaksjon velkjent og lett å ty til ved uenigheter. I desember 2012 ble det bestemt at det britiske flagget – Union Jack – kun skulle vaie over rådhuset i Belfast på utvalgte dager og ikke hver dag som hadde vært praktisert tidligere. Resultatet var store protester fra ytterliggående Lojalistisk-Protestantiske grupper, som igjen førte til opptøyer i Belfast. Disse gruppene mente at hele fredsprosessen i Nord-Irland, inkludert Langfredagsavtalen og St Andrews, var drevet frem av Republikansk-katolske grupper og at hele prosessen var anti-protestantisk. De følte de aldri ble hørt eller tatt hensyn til, og flaggbestemmelsen i Belfast var nok et eksempel på at Lojalistene ble marginalisert i fredsprosessen.

Nesten 16 år etter Langfredagsavtalen ble undertegnet, er fortida enda en stor del av nåtida i Nord-Irland. I september 2013 kom den amerikanske diplomaten Richard Haas sammen med Meghan O’ Sullivan til provinsen for å lede forhandlinger mellom de politiske partiene for å prøve å finne tilfredsstillende løsninger på tre stridsspørsmål som aldri var tilstrekkelig behandlet under fredsprosessen. Hvordan skulle provinsen og dets innbyggere forholde seg til 1) offentlig bruk av flagg og andre kulturelle- og identitetssymboler, 2) parader og marsjer og kanskje det aller viktigste, 3) hva skal en gjøre med den triste fortida fortida, ’The Troubles’, som begynte på slutten av 60-tallet?  

Konflikten i Nord-Irland har aldri vært gjenstand for sannhetskommisjoner, høringer eller andre forsøk på å ta et oppgjør med fortida. Selv om de politiske avtalene har skapt maktfordeling og institusjonelt samarbeid på tvers av tradisjonene, har aldri disse betente temaene vært adressert i et forsøk på å skape et inkluderende samfunn. Det republikanske Sinn Fein og det Demokratiske Unionistpartiet deler den politiske makten, men de to partiene har ingen felles visjon for fremtida og ei heller en felles oppfatning av fortida. Det har vært årelange diskusjoner om hva slags oppgjør en skal ha med fortida, og det ser ut til å være enighet om, både på bunnen og på toppen av samfunnet, at noe må gjøres. Inntil partene blir enige om fremgangsmåte, form og innhold for et slikt oppgjør, vil fortida være der som en konstant trussel. I det politiske vakuumet som har oppstått, i påvente av at Haas og Sullivan skal komme videre med disse spørsmålene, vokser de ekstreme gruppene i omfang og endog søker sammen i et forsøk på nok en gang å gjøre seg gjeldende i prosessen.

For det er i miljøene på grasrota at frykten for fremtida er størst. Det er også her de største menneskelige tapene i konflikten har vært og hvor nåtidens lidelser er merkbare. Det er også her motstanden mot Langfredagsavtalen og fredsprosessen er økende, og det er disse gruppene, på begge sider av konflikten, som er mest snakket og skrevet om, men i mindre grad snakket til. Noe av suksessoppskriften i forkant av Langfredagsavtalen var å forhandle med terrorister for å ansvarliggjøre dem på den politiske arenaen. Derfor må igjen oppgjøret om fortida inkludere ekstremistene.

Diskusjoner og referanser til fortida kan fort bli stående som et symbol på hvor lite som har skjedd på grasrota til tross for store politiske fremskritt. Gapet mellom disse to nivåene må ikke bli så stort at broen mellom dem blir umulig å bygge, og at ekstremismen dermed får enda bedre grobunn. Fravær av vold, som en så over flere tiår i provinsen, er ikke ensbetydende med forsoning. Samtalene er i gang, og graden av villighet blant politikerne til å ta tak i disse spørsmålene er i høyeste grad avgjørende for Nord-Irlands fremtid.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb