Skottlands nye førstedame

De skotske nasjonalistene tapte den skotske folkeavstemningen, men om kort tid kan Skottland ha mer makt enn de har hatt siden Mary Stuart

 

Nylig ble Skottlands nye førsteminister, Nicola Sturgeon, innsatt i sitt embete som den skotske regjeringens øverste leder. På tross av nederlaget i folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 18 september, rir det skotske nasjonalistpartiet (SNP) på en medgangsbølge. Partiet, under den forrige leder og ´ja´-general Alex Salmond, tapte avstemningen med 10 %, men ligger nå an til å vinne etterspillet. De tre store britiske partiene, de konservative, Labour og Liberaldemokratene, kjempet alle mot skotsk uavhengighet, og sin iver i dagene før avstemningen, lovet de alle utvidede fullmakter til det skotske parlamentet. Dermed er det politiske spillet i gang, og Sturgeon som ny SNP-leder og førsteminister leder forhandlingene på vegne av det skotske parlamentet og SNP, med en støtte partiet aldri tidligere har opplevd. Siden ukene før avstemningen har antall partimedlemmer økt fra 24 000 til nærmere 90 000 og oppslutningen på den siste meningsmålingen tilsier at partiet nærmest ville gjøre rent bord i Skottland hvis det britiske parlamentsvalget, som holdes i mai 2015, ble avholdt nå. Av Skottlands 59 seter i det britiske underhuset, ville SNP kapre hele 54 hvis tallene fra målingen ble overført til antall seter.

På toppen av denne medgangsbølgen surfer Nicola Sturgeon, en svært populær politiker som hittil i sitt politiske liv lojalt har stått et skritt bak tidligere leder Salmond. Hun var nestleder i over et tiår, og representerer det industrielle Skottland, Glasgow-Soutside, noe som gir Sturgeon en arbeiderklassebakgrunn. Men i oppveksten nektet Sturgeon å melde seg inn i Labour i protest mot hele det politiske etablissementet. Hun valgte SNP, ikke minst for å kjempe mot toriene, som hun mener har rasert store deler av Skottland. Fra talerstolen sa hun klinkende klart i sin første tale som partileder at hun aldri vil være med å bringe de konservative til makten, med klare referanser til sin egen oppvekst i Glasgow, et område som ble kraftig rammet av tidligere statsminister Margaret Thatchers industrielle nedleggelsespolitikk.

Sturgeon er en ektefødt sosialdemokrat og ønsker å legge en klarere profil på SNP enn det Salmond gjorde. Mens Salmond var retorikkens mester og som ble sett på, både i London Edinburgh, som uløselig knyttet til uavhengighet, er Sturgoen en politiker som har en klarere ideologisk forankring og dermed en klarere plan for seg selv og partiets politikk. I etterkant av avstemningen, er det ingen tvil om at partiet trenger det i den krevende tiden som kommer. For det var ikke bare Skottland som ble delt av avstemningen, men også SNP. Partiet har nemlig i for lang tid levd under den uriktige forstillingen av at alle som støtter partiet også støtter uavhengighet. Både selve avstemningen og ukene etterpå avslørte at det ikke stemte, og dermed er også partiet i en slags heleprosess. Ingen er bedre enn Sturgeon til å forene partiet og ta nasjonalistene inn i neste fase hvor primærmålet er å forhandle frem en så god avtale om mer selvstyre som mulig. Men sekundært skal partiet også mobilisere på en annen måte frem mot parlamentsvalget enn det de gjorde før folkeavstemningen. Nå skal de konkurrere, først og fremst med Labour, om å presentere den mest helhetlige sosialdemokratiske politikken og til den oppgaven trengs en som kan sin velferdspolitikk og som har kredibilitet i Labours kjerneområder. Håpet SNP har er å komme på vippen etter valget i mai, støtte opprettelsen av en Labour-regjering for så blant annet å kunne forhandle frem en avtale som fjerner atomvåpen fra Skottland.

Men før den tid vil Sturgeon og SNP forhandle om mer internt selvstyre med Smith-kommisjonen, ledet av Lord Smith av Kelvin, og nedsatt av regjeringskoalisjonen rett etter folkeavstemningen i Skottland for se på mulige konstitusjonelle endringer for hele unionen. Foreløpig har kommisjonen presentert det de mener er en god løsning for overføring av makt til Skottland uten at de andre nasjonene er nevnt. Lord Kelvin sa i sin orientering 27 november at kommisjonen hadde kommet frem til et kompromiss mellom London og Edinburgh, en løsning som innebar at de tre regjeringspartiene hadde levert det de lovet og som gikk langt i å imøtekomme SNPs ønsker for mer makt. Likevel var SNP skuffet over at ikke all økonomisk makt skal overføres til Edinburgh, og Sturgeon var fort med å si at dette forslaget fra Smith langt fra var det det skotske folk så for seg da de stemte 18 september. En meningsmåling i etterkant av Smiths orientering viste klart at et flertall av skottene ikke mente Smits forslag gikk langt nok og at de maktområdene som planlegges overført på ingen måte harmonerte med det tre regjeringspartiene sa før avstemningen.

 

Det konstitusjonelle spillet er i gang og Skottland, kanskje paradoksalt nok etter at det ble ’nei’ i avstemningen, kan ende opp med mer makt enn de hatt siden Mary Stuart styrte på 1500-tallet. På podiet i Edinburgh skal Sturgeon forvalte et mandat Skottland ikke har hatt siden, og mange spørsmål er knyttet til hva slags utslag dette vil gi, primært for Skottland og sekundært for hele unionen. Vil Skottlands ’nei’ føre unionen nærmere en semiføderasjon eller vil London prøve å kun sminke den politiske status quo og samtidig beholde den reelle makten hvor den i dag allerede ligger, i London? Hva skottene til slutt synes om de endringene som kommer, får vi en pekepinn på i parlamentsvalget i mai. Da vil muligens også Sturgeon få en idé om hun er parat til å innta enda større podier enn Edinburgh.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb