Velgere og system i utakt

7. mai er det parlamentsvalg i Storbritannia. I den grad en kan forutse et utfall, ligger dette valget an til produsere nok et skalt Hung Parliament, der ingen partier har rent flertall. Dette vil penbart fre til konstitusjonelle diskusjoner og br p sikt fre til et endret valgsystem.

Valget i 2010 endte i den frste valgte koalisjonen i britisk politisk historie. Etter flere forhandlingsrunder, endte samtalene mellom de tre strste partiene, de konservative, Labour og Liberaldemokratene, med at de konservative og Liberaldemokratene inngikk i et samarbeid ingen av partiene tidligere hadde noe erfaring med. De konservative er det lengst styrende partiet i vest europeisk politikk i det tyvende rhundre mens Liberaldemokratene aldri tidligere hadde vrt i posisjon. Storebror og lillebror, symbolisert med statsminister David Cameron og visestatsminister Nick Clegg, ble spdd en usikker fremtid. I mnedene etter samarbeidet ble inngtt viste konstitusjonelle eksperter til 1974, da Labour etter vinterens valg styrte som mindretall, men utstedte et nytt valg i oktober som frte til et flertall p 3 seter i underhuset.

Men Clegg nsket ingen reprise av 1974 og fryktet selvsagt at statsminister Cameron skulle bruke sin mulighet til utskrive nyvalg for s kvitte seg med lillebror. Dermed gikk Clegg inn i koalisjonen p visse betingelser, en av dem om at det skulle innfres en lov som forby statsministeren skrive ut nyvalg, alts en enighet om at regjeringspartiene skulle holde sammen i de fem rene som siden 1911 har vrt maksperioden for et britisk parlament. Dette ga i alle fall Liberaldemokratene en viss trygghet, men det begrenser likevel det politiske handlingsrommet en regjering med et lite flertall har. Det britiske politiske valgsystemet for parlamentsvalg, enkelt flertall i enkeltmannskretser er nemlig designet for et to-partisystem og for produsere flertallsregjeringer ala de tre til henholdsvis Margaret Thatcher og Tony Blair.

Det heter ofte at et britisk parlamentsvalg blir tapt av regjeringspartiet snarere enn vunnet av opposisjonen. 2010 var p mange mter tapernes valg - de konservative maktet ikke f flertall alene, noe de ikke har greid siden John Major overraskende vant valget i 1992. Labour ble definert som valgets taper ettersom de hadde sittet ved makten siden 1997 og fikk sin nest verste andel av stemmene p hele 80 r, mens Liberaldemokratene, som etter tre TV-debatter skret jevnt med de to store partiene p meningsmlingene, tapte 5 seter i underhuset. Med tre partier side om side med noks lik prosentmessig oppslutning i mlingene, ble valget vanskelig forutse i forhold til utfall, selv om prognosene ogs den gang anslo at ingen ville f flertall alene.

Men i Storbritannia er det slik at det ikke er likhet mellom oppndd prosentandel av totalstemmene og antall seter partiene vinner i underhuset. Dette var naturlig nok ikke nytt i 2010, men ble klarere synlig som en demokratisk mangel i systemet nr fler enn to halvstore til store partier kjemper om velgernes gunst. Dermed blir 2015 enda vanskeligere forutse enn 2010 nr det gjelder hvem som muligens kan danne regjering 8. mai. Denne demokratiske mangelen blir strre og strre jo flere partier som er med kjempe om seter i underhuset, og i lpet av de siste parlamentene har landets tradisjonelle to partisystem gtt via et tre partisystem i 2010 til et flerpartisystem i 2015. Det nye politiske landskapet skaper dermed hodebry bde i Westminster og ikke minst blant velgerne.

Ved parlamentsvalget i 1951 stemte 97 % p de to store partiene, mens dette hadde sunket til 65 % i 2010. Historisk var klassetilhrighet og velgerlojalitet ofte deler av forklaringen, nemlig at folk stemte ut fra slik de selv og familien alltid hadde stemt. Yrke, bosted og inntekt tilhrte de sosio-konomiske faktorene som pvirket velgere sterkest og som bidro til at 1 av 4 velgere sa at de sterkt identifiserte seg med et av de to store partiene. P begynnelsen av det enogtyvende rhundre har landet gjennomgtt endringer i de sosiokonomiske mnstrene, selv om klassetilhrighet enda er sterk i mange omrder. Likevel er velgere i dag langt mer shoppende rundt etter finne partier som passer dem snarere enn at velgerne passer ideologisk inn i partiene. Fremveksten av UKIP, de Grnne og nasjonalistpartiene (SNP i Skottland og Plaid Cymru i Wales) i tillegg til Labour, de konservative og Liberaldemokratene viser penbart en utvikling som ikke fanges opp av valgsystemet. De frreste av disse partiene vil f betydelig innflytelse i underhuset samtidig som de til sammen frarver de to store partiene nok seter slik at ingen av dem fr flertall alene.

Det store flertallet av setene i underhuset forblir partimessig intakt etter et hvert valg. BBC anslr at omtrent 10 % av setene skifter fra et parti til et annet, og det betyr at hele dette valget 7. mai etter alle solemerker vil bli avgjort i mellom 60 og 80 valgkretser. Dette er skalte marginale seter hvor partiene taper eller vinner, og disse blir utslagsgivende for hvor stor andel av de totalt 650 setene partiene tar til sammen. Flgelig avgjr det hvor store to de to store blir, men disse marginale setene legger denne gangen ogs fringene for hvordan eventuelle koalisjoner skal dannes. Opp mot 90 % av setene er da sikre seter, hvor det drives minimalt med valgkamp siden utfallet allerede er gitt.

Enkelt flertall i enkeltmannskretser fungerer best nr hyre-venstre aksen er intakt og debattene roterer rundt disse to alternativene. Slik er underhuset bygd opp og slik fungerer det politiske ordskiftet. Problemet i 2015 er at selv om Labour og de konservative enda oppfrer seg som om de lever i en topartistat er det politiske landskapet n spass broket at velgernes partipreferanser gr langt utover hele det det politiske systemet tler. Inntil de to store partiene og det politiske etablissementet innser dette vil velgermassen og systemet marsjere i utakt, og systemets demokratiske mangler blir bare strre og mer synlige. Avstanden mellom velgerne og de folkevalgte vil ke og den politiske apatien vil vises i lav valgdeltagelse. Da er det kanskje p tida at britene gjr et aktivt inngrep for reformere systemet i takt med velgerutviklingen, for det eneste som synes opplagt for britiske parlamentsvalg i nrmeste fremtid er flere koalisjoner.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan g i opplsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb