Kampen om Labour

Øivind Bratberg 

Jan Erik Mustad


Lørdag 12. september får vi svaret på hvem som blir ny partileder i britiske Labour. Det er stor sannsynlighet for at vinneren blir Jeremy Corbyn, ytre venstres kandidat. Viser han veien mot en ny folkelig mobilisering eller mot avgrunnen for britisk sosialdemokrati?

I disse dager har 600.000 medlemmer av partiet, fagforeningsmedlemmer og sympatisører mulighet til å stemme over hvem de ønsker som ny Labour-leder etter Ed Miliband, som trakk seg etter det skuffende valgresultatet i mai. Labour har tapt to valg på rad og frykten er at Labour igjen skal gli inn i rollen som det naturlige opposisjonspartiet. Denne følelsen av politisk ubetydelighet forsterkes for mange ved et raskt blikk på lederkampens meningsmålinger, som viser at gammelsosialisten Jeremy Corbyn kan kapre seieren.

Etter en rekke kontroverser rundt fagbevegelsens innflytelse over partiet vedtok Labour i fjor et nytt valgsystem for valg av leder. Man gikk bort fra at et tredelt valgkollegium hvor parlamentarikere, betalende medlemmer og medlemmer av fagforeninger og tilsluttende organisasjoner hadde én tredjedel av stemmene hver. I det nye systemet teller alle stemmer likt. Og for å være med er det tilstrekkelig å være enten partimedlem, fagforeningsmedlem med Labour-tilhørighet eller selvregistrert sympatisør.

Endringen har bidratt til at partiet har tiltrukket seg nye medlemmer i et tempo en ikke har sett maken til på flere tiår. Labours medlemstall har vokst fra 190.000 til nær 300.000. I tillegg har 148.000 støttemedlemmer registrert seg gjennom fagforeninger og 113.000 nye partisympatisører har kommet til. Det er sistnevnte kategori som er den mest kontroversielle, med sin lave kontingent på £ 3 og uten krav til fullverdig medlemskap. Endringen fører da også til at den gruppen partimedlemmer som har mest med lederen å gjøre, nemlig partiets 232 representanter i Underhuset, nå har langt mindre innflytelse enn før. Parlamentarikernes rolle er redusert til å plukke ut kandidatene som skal stå til valg – og her er det tilstrekkelig med signaturene til femten prosent av parlamentsgruppa for de håpefulle. Slik har Labour åpnet opp for et mer fullverdig partidemokrati, men også for selvskading. Spekulasjonene omkring infiltrasjon i partiet av mennesker som ikke vil Labour vel har ikke avtatt. Og spenningen mellom erfarne partiaktivister og nye sympatisører – mange av dem unge og mange av dem Corbyn-tilhengere – har vært til å ta og føle på. Vinneren som blir annonsert 12. september trenger aller mest et solid flertall i ryggen for å samle partiets ulike fraksjoner.

Tre dager før den endelige avklaringen, er altså Jeremy Corbyn favoritt, mens et slikt scenario var utenkelig for tre måneder siden. Corbyn, som i siste liten nådde de nødvendige 35 signaturene fra parlamentsgruppa, behøvdes for å vide ut debatten fra de tre polerte unge, het det. Polert eller ung skal ingen beskylde Corbyn for å være. Han ble parlamentsmedlem i 1983, samtidig som stamfedrene bak New Labour, Tony Blair og Gordon Brown. Politisk har han overlevd dem begge. Men disse tre tiårene har han tilbrakt på underhusets bakre benker. Han har vært en prinsippfast politiker, men det har vært på grunnlag av hans egne prinsipper, ikke partiets. Som parlamentariker har han vært en gjennomført rebell. Ingen andre brøt med partiets partipisk så ofte som Corbyn i regjeringsperioden 1997 til 2010.

Den politiske profilen ser i store trekk ut som den gjorde ved starten av hans politiske liv ved 1970-tallets slutt. Her er ønsket om radikal omfordeling, gjennom skatte- og velferdssystem men også gjennom statlig eierskap; støtte til fagbevegelsen, motstand mot storkapitalen og mot internasjonal frihandel. Utenrikspolitisk er Corbyn kjennetegnet av anti-amerikanisme og et sterkt engasjement for Palestina. Men fremfor alt har han vært en konsistent motstander av atomvåpen og av militær intervensjon i alle former. Det er gjennom lederrollen i Stop the War Coalition, etablert ti dager etter 11. september-terroren, at Corbyn har hatt sitt viktigste verv.

Så hvorfor står han her nå, på terskelen til lederskap i partiet? Omfavnelsen av ham er ikke så vanskelig å forklare. Det er åpenbart at det finnes et større rom for fri debatt så snart man tar steget utenfor de politiske elitene i partiet. Mens Labour sentralt har dyrket forsiktig beskatning og sentrumsfrierier, har debatten på grasrota vært langt mer mangfoldig. Ed Miliband forsøkte etter beste evne å starte en større samtale i partiet. Slik kunne han signalisere et brudd med New Labours politiske linje så vel som med elitens kontroll over partiet. Resultatet var forvirrende på begge områder, for Labour under Miliband syntes til tider som et politisk verksted uten klart lederskap og uten en plan. Men i et litt lengre perspektiv kan den søkende Miliband ha åpnet for alternativet Corbyn.

Dessuten er den pågående dragkampen i Labour en avskygning av politisk endring i en rekke europeiske land. Det britiske samfunnet av 2015 står riktignok fjernt fra det kriserammede sør, og sammenligninger med Podemos og Syriza kan tilsløre mer enn de belyser. Men også i Storbritannia er en del av bakteppet et sosialdemokratisk parti som har vært tannløse overfor de borgerliges kuttpolitikk etter finanskrisen. Med sin systemkritikk har det nye venstre evnet å mobilisere støtte blant grupper som enten har vært hjemmesittere ved valg eller som har stemt på protestpartier. Den voksende støtten rundt Jeremy Corbyn er på denne måten også et anti-elite-opprør fra venstre.

I Corbyns tilfelle peker det i retning av en grasrotbevegelse som kan samle misfornøyde fra hele det politiske spekteret, fra venstresideintellektuelle og miljøtilhengere via nostalgiske Labour-velgere helt ut til de som har stemt på høyrepopulistiske UKIP. Koalisjonen som har samlet seg rundt Corbyn minner på mange måter mer om en sosial opprørsbevegelse enn om et disiplinert parti. Strukturen omkring ham kan også forklare hvordan det er mulig at en gammelsosialist kan virke så moderne. Corbyns ideer er ikke nye, ikke mannen heller – av framtoning minner han om en tilårskommen universitetslærer. Men i en bevegelse som vokser nedenfra er det viktigste at lederen er til å stole på, at han er hel ved. Den rollen fyller Corbyn. Hans rolle er dermed fullstendig ulik de tre andre kandidatene. Andy Burnham, Yvette Cooper og Liz Kendall er alle fra Miliband-generasjonen og fremstår, til tross for iherdige forsøk på folkeliggjøring, som lakeier under en politisk konsensus mange på venstresiden er fremmed for. Annerledesheten til Corbyn blir dermed hans fortrinn.

Men selv 600.000 partimedlemmer og sympatisører utgjør ikke mer enn 2 prosent av de som stemte ved det britiske parlamentsvalget i mai. Labour skal ikke velge en inspirerende seminarleder, men en potensiell statsminister som kan vinne valg. Blant de mange som iherdig har advart mot å velge Corbyn er gjennomgangsmelodien at han ikke er valgbar. I de store, folkerike sørlige delene av England som Tony Blair lyktes i å vinne, er Corbyns sosialisme sjanseløs. Den økonomisk konservative middelklassen vil aldri stemme på en kandidat som ham, sier kritikerne og viser til nesten-sammenbruddet for partiet tidlig på 1980-tallet da det forsøkte en tilsvarende venstresving.

Alle som studerer britisk politikk er da også flasket opp på denne grunnideen: at høyre/venstre-aksen trumfer alle andre politiske konflikter, og at valg vinnes i sentrum. Kan det likevel være at det er annerledes denne gang? Et av de sentrale funnene fra parlamentsvalget i mai er at velgervandring mellom partiene følger nye og uventede mønstre. Høyrepopulistiske UKIP er et oppmarsjområde for alle misfornøyde. Ungdom, især høyt utdannede, sokner til de Grønne. Det skotske nasjonalistpartiet har støvsugd alle sosiale lag. Ved valget i mai oppnådde de 50 prosent av stemmene i Skottland, og det med en valgdeltagelse som var betydelig høyere enn i andre deler av Storbritannia. Er den tradisjonelle fremstillingen av britisk politikk utdatert? For et parti som ønsker flertall i det store antallet vippekretser i sør er logikken fortsatt til stede. Men den er på langt nær hele historien. Hva om et Labour under Corbyn kan vinne tilbake halvparten av de 1,7 millioner skottene som stemte SNP i mai? Eller de 3,8 millionene som stemte UKIP, de 1,1 millionene som støttet de Grønne – eller en solid porsjon av de over 15 millionene registrerte velgere som ikke stemte ved valget?

Et parti under Corbyns lederskap vil ha de samme styrker og svakheter som følger av å være en grasrotorganisasjon: deltagelse, idémyldring og indre legitimitet, men langt større problemer med å overbevise de som står utenfor bevegelsen. Man skal vokte seg vel for å møte demokratisk mobilisering med kynisme. Men dersom Jeremy Corbyn blir partileder, har han et sett med formidable utfordringer foran seg. Han må vinne tillit i egen parlamentsgruppe. Han må evne å rette ryggen i møte med en statsminister som står på høyden av sin karriere. Og han må gjøre en sosial bevegelse til et troverdig regjeringsparti. Det er kun i regjering at Labour kan forandre samfunnet til det bedre, og indremedisin er til liten hjelp hvis man ikke vinner valg. Om et Corbyn-ledet Labour vil forkaste alle andre lærdommer fra Tony Blair, bør den ta vare på denne.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb