Britene og Europa

Britene har hatt et vanskelig forhold til det europeiske kontinentet helt siden de ble medlem i unionen i 1973. Statsminister David Cameron presenterte nylig britenes krav til endringer overfor unionen i forberedelsen til den annonserte folkeavstemningen som skal holdes innen utgangen av 2017.

I et nylig brev oversendt EU-kommisjonens leder Donald Tusk, presenterte Cameron sine reformkrav for et fornyet britisk medlemskap i EU. Det lenge forhåndsannonserte brevet med påfølgende forhandlinger er første steg på veien mot en britisk folkeavstemning om et være eller ikke-være for fortsatt britisk medlemskap. Folkeavstemningen er tidfestet til å avholdes innen utgangen av 2017, og mye tyder på at regjeringen vil fastsette en dato to til tre måneder før selve avstemningen holdes. Flere observatører tror at dette kan skje i løpet av 2016. Det var i valgprogrammet til det konservative partiet i forkant av årets parlamentsvalg at Cameron, hvis han kom tilbake i regjering, forpliktet seg overfor den britiske opinionen til å komme med en avklaring i forhold til EU-spørsmålet.

Som i alle andre medlemsland er EU-spørsmålet like mye et innenriksanliggende som det er et utenriksanliggende. Og muligens er det en enda større innenrikspolitisk sak i Storbritannia enn i andre land siden motstanden mot kontinentet og EU har vært markant helt siden landet ble tatt opp i 1973. Allerede i 1975 valgte Labours statsminister Harold Wilson å reforhandle forholdet til EEC, som det den gang het, og ønsket at folket skulle få avgjøre landets videre europaskjebne. Opinionen uttrykte støtte til fortsatt medlemskap med 67 % og forholdet til Europa haltet videre med en kontinuerlig følelse av å ha et bein i Europa og det andre pekende mot USA.

For helt siden opprettelsen av den europeiske kull- og stålunionen i 1951 har britene vaklet i sine holdninger til europeisk felleskap og union. Levestandarden var betydelig høyrere enn på kontinentet på 50-tallet og med britenes historie tatt i betraktning, var det naturlig at landet som styrte verdens største imperium på begynnelsen av det tyvende århundre, så lenger enn Europas grenser. Som den gang utenriksminister og senere statsminister Anthony Eden så lett sa det - ”Dette er noe vi føler vi ikke kan gjøre … for Storbritannias interesser går langt utover det europeiske kontinentet”. Edens uttalelse refererer her til den utstrakte handelen britene hadde med imperiet og samveldet og USA, og så på det tidspunktet ingen behov for en tettere union med sine europeiske kolleger.

Suezkrisen og imperiets fall førte imidlertid britene på andre tanker i 1960 og de opprettet EFTA sammen med blant annet Norge. Året etter søkte de fullt EEC medlemskap bare for å bli stoppet av den franske presidenten Charles de Gaulle, som også la ned veto mot britisk medlemskap i 1967. Holdningen på øya var da å vente med å søke på nytt til de Gaulle var død, og dermed ble ny søknad sendt i 1971 med opptak i 1973. Likevel har britene i tiårene som er gått hatt et ambivalent forholdt til Europa og en stadig tettere integrert union. EU-spørsmålet har preget og til tider splittet regjeringer siden Wilsons folkeavstemning på 70-tallet, og motstanden i England, Storbritannias største nasjon, har økt i takt med EUs ønske om en stadig tettere union.

Nå står Cameron i samme situasjon som sine konservative forgjengere, Margaret Thatcher og John Major. Både Thatcher og Major ble delvis felt av sine egne partifeller på grunn av EU-spørsmålet, mens Cameron nå febrilsk prøver å unngå og lide samme skjebne. For å unnslippe for mye motstand internt, blant motstanderne i opinionen og ikke minst fra UK Independence Party (UKIP), som sanket omtrent 3,9 millioner stemmer ved parlamentsvalget i mai, løfter Cameron i brevet frem fire punkter som han ønsker reformsamtaler med EU om.

Det første, og det mest kontroversielle, omhandler velferdsytelser for arbeidsimmigranter fra andre EU-land og at regjeringen her ønsker en fireårs ventetid før ytelser kan utbetales. Med dette forslaget vil Cameron begrense innvandring av jobbsøkere som ikke har jobb før de ankommer og dermed lever på trygdeytelser i mellomtiden. Det andre punktet, som allerede har møtt en del motstand i Europa, er ønsket om å styrke de nasjonale parlamentene i medlemslandene i et forsøk på å unngå at alle EU-lover automatisk overføres nasjonalt. Selvråderetten står sterk i Storbritannia og Cameron ser for seg en slag britisk vetorett for å stoppe deler av EU-lovgivningen ved grensen. De to andre fremtredende punktene, en styrking av produktiviteten og veksten i EUs indre marked samt at det gis økonomiske garantier for de landene som står utenfor Euroen, var reformkrav som ikke umiddelbart ble avvist.

Disse kravene er likevel på langt nær nok for skeptikerne, både i eget parti og i landet som sådan. Camerons motstandere kaller dette for ”altfor mildt” og disse kravene verken sikrer britene kontroll over sine egne grenser eller gir landet kontroll med lovgivning. UKIPs leder Nigel Farage hevdet at dette er et tegn på at regjeringen ikke ønsker reelle forhandlinger om endring, men kun nøyer seg med kosmetiske endringsforslag. Kanskje er reaksjonene innad i Storbritannia symptomatiske for den posisjonen statsministeren befinner seg i. De som støtter Cameron mener disse kravene vil styrke landets posisjon i unionen mens motstanderne da mener at dette på langt nær gir den beskyttelsen mot kontinentet de ønsker. Euroskeptikerne ser ut til å foretrekke permanent ”tåke i kanalen”, og hevder at utmeldelse er eneste resept for å unngå at landet blir slukt av et fremtidig føderalt Europa. Tilhengerne av EU ser med bekymring på at markeder skal bli vanskeligere tilgjengelige og at investeringer skal tørke opp hvis britene skulle stemme for å melde seg ut.

Det er dette skismaet Cameron nå står midt oppe i dag, og dilemmaet er det samme som Major og Thatcher hadde. Hvor langt skal Cameron gå i sine krav mot EU for å blidgjøre skeptikerne i eget parti og samtidig hindre større velgerflukt til UKIP? Mellomposisjonen illustrerer hvordan de to rollene Cameron har, statsminister og partileder, ofte settes opp mot hverandre og blir uforenelige. Skal han ta hensyn til sitt eget parti, til velgere og neste valg eller skal han prioritere nasjonale interesserer og nasjonens langsiktige forhold til EU? Mens Cameron, ved hjelp av historien, reflekterer over dette, er i alle fall ballen i denne runde spilt over til Brussel. Men det er vel ingen som ikke forventer at den blir returnert med en viss styrke.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb