Kampen om unionen(e)

Statsminister David Cameron fikk den 19 februar sin lenge etterlengtede EU-avtale, et døgn på overtid. Men spørsmålet er om avtalen polariserer den britiske opinionen mer enn den bidrar til å flytte tvilerne over til ´ja´-siden, slik Cameron nå ønsker. Den konservative statsministerens kamp har dermed en større innenrikspolitisk betydning for ham, partiet og den britiske unionen enn den har stor betydning for EUs fremtid.

Selv om en stolt, og synlig fornøyd, Cameron på kvelden 19. februar kunne legge frem resultatet fra forhandlingene om Storbritannias nye posisjon i EU, er det få kommentatorer som tror denne avtaleteksten vil bidra til å endre frontene på hjemmebane. Cameron mener likevel Storbritannia nå vil få en "spesiell status" i EU hvis da det britiske folk stemmer for å bli i unionen, for de fremforhandlede endringene vil komme på plass umiddelbart etter et eventuelt ´ja´. Cameron anbefalte fra talerstolen at denne avtalen var god nok for et fortsatt medlemskap, og hele talen bar preg av starten på valgkampen med et format som minnet mer om et politisk forsvar enn kun en orientering om avtalens innhold.

På hjemmebane mente motstanderne at avtalen ikke ville bidra til å endre eller mildne motstanden mot EU, for de som er mot den europeiske unionen har vært det de siste 10, 20 og 30 årene. En avtale som denne endrer ikke på deres standpunkter, og mange av motstanderne, såvel som tilhengere, hevder at forhandlingene er et spill for galleriet og handler mer om Camerons eget parti, om hans posisjon og om forsøket på å demme opp for den fryktede velgerflukten til anti EU-partiet UKIP. I tillegg hevder flere på hver side av EU-frontlinjen at EU-forhandlingene og folkeavstemningen, som nå er bekreftet avholdt 23. juni i år, er like mye et ledd i å bevare den britiske unionen som det er et håp om at britiske borgere skal se at deres forhold til Europa substansielt endres. I Skottland er et klart flertall for et fortsatt EU-medlemskap, og selv om skottene i september 2014 stemte for å forbli i unionen, vil et ´nei´ i EU-avstemningen i juni ganske sikkert føre til en omkamp om skottenes være eller ikke-være i den britiske unionen.

 

Cameron lovet altså en folkeavstemning om britenes EU-medlemskap før parlamentsvalget i mai 2015, hvis de konservative fikk flertall i valget. I valgprogrammet ble det nedfelt at Cameron ville reforhandle forholdet til Europa og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. Med et tilfredsstillende forhandlingsresultat meddelte Cameron at han ville gå inn for et fortsatt medlemskap. Men med det overraskende flertallet han og partiet fikk i mai, kan det nesten synes som om at lovnadene han ga sine velgere er viktigere enn selve avtalen som han nå har fått på plass. Innerst inne kan en av og til få inntrykk av at disse forhandlingene var noe han ikke trodde han trengte å gå gjennom. Når han nå er ferdigforhandlet, stilles fra flere hold spørsmålet om hva som nå er viktigst for Cameron i denne sammenhengen; er det forholdene innad i hans eget parti og hans evne til å hevde lederautoritet vis-a-vis sine skeptikere, er det å stå ved sine løfter og vise handlekraft overfor sine velgere for å hindre mer lekkasje til UKIP, bruker han primært EU for å redde sin egen union eller er det et genuint ønske å forandre EU for å demme opp for et stadig tettere Europa med sterkere og sterkere overnasjonalitet som Storbritannia ikke vil være del av?

 

Det finnes antagelig ikke et entydig svar på dette spørsmålet, for alle de nevnte punktene synes viktige for statsministeren, og det er kanskje feil av hans motstandere og kritikere å lete etter det ene svaret. Det er åpenbart viktig for Cameron å vise både intern og ekstern handlekraft. De to tidligere konservative statsministrene har begge blitt revet i stykker av EU-spørsmålet. Margaret Thatcher ble i 1990 tvunget til å trekke seg, hovedsakelig på grunn av EU, mens hele den påfølgende perioden til John Major var preget av konservativ splittelse, hovedsakelig grunnet Maastricht-avtalen fra 1992. Camerons ide om å takle EU-spøkelset tidlig i dette parlamentet, ser ut til å være et proaktivt forsøk på unngå å lide samme skjebne som sine forgjengere. Resultatet av folkeavstemning vil åpenbart fortelle mye om hans fremtidige posisjon i partiet, hans mulighet for gjenvalg i 2020 og ikke minst om Storbritannias fremtid, både i forhold til EU og sin egen union.

 

Cameron spiller et høyt spill om begge unioner og kan enten vinne dem begge med fornybare mandat eller han kan tape dem begge med store følger for han selv, partiet og for landet. Landet kan ende opp med å forlate EU og den britiske unionen kan smuldre opp innenfra skulle Det skotske nasjonalistpartiet lykkes med å vinne en ny folkeavstemning om uavhengighet i kjølvannet av et eventuelt ´nei´ i EU-avstemningen. Det Konservative partiet kan gå mot ytterligere splittelse, hvor flere medlemmer av den EU-skeptiske høyrefløyen melder overgang til UKIP og dermed svekke partiets mulighet for fremtidige valgseire i det britiske topartisystemet. Selv om disse scenariene ligger en del politiske hendelser nede i veien, er de på ingen måte utenkelige. Nå skal det likevel sies at Cameron så langt har hatt suksess med sitt høye politiske spill, så kanskje disse skremmebildene er overdrevne. Han var statsminister i koalisjonsregjeringen mellom 2010 og 2015, han vant rent flertall i valget i mai og han trakk det foreløpige lengste strået i kampen om Skottland og uavhengighet i 2014. Samtidig har han nå fått på plass en avtale med EU-landene som britene skal få stemme over. Muligens tør han spille dette spillet nå siden Labour ligger nede med brukket rygg. Spillet om landets, unionens, EUs og ikke minst hans egen fremtid er i alle fall i gang. Det viste Brussel-retorikken ganske tydelig. 

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb