"Operasjon frykt" skal holde britene i EU

Frykten er "Forbli"- kampanjen sitt hovedvåpen for å holde britene i EU. Den er et eldgammelt politisk triks som er vanskelig både å forholde seg til og   argumentere mot. Derfor er den også så effektiv som politisk virkemiddel. Frykten vil bli avgjørende i den britiske EU-stemningen også.

Med frykten som våpen kan mye oppnås, også i politikken. Det har det vært gjentatte eksempler på i de siste tiårene, kanskje spesielt i USA. Gjennom å skape en fryktkultur tegnes ofte et fremtidsscenario hvor irrasjonalitet, usikkerhet og uro pakkes inn i en politisk fryktretorikk som igjen brukes for å oppnå politiske mål. Nå har denne retorikken for fullt entret den britiske EU-debatten, og selv om begge sidene aktivt tegner opp skremselsscenarier, er det først og fremst "Forbli"-kampanjen som gjør seg bruk av de velkjente politiske knepene. I den siste tiden har flere rapporter konkludert med usikre fremtidsutsikter skulle britene forlate EU og advarsler er kommet på løpende bånd, særlig når det gjelder handel, pengepolitikken, fremtiden for the City og ikke minst det økonomiske handlingsrommet for folk flest. I britiske valg er det det partiet som opinionen best tror klarer å håndtere økonomien som vinner. Derfor er det ingen overraskelse at «Forbli»-kampanjen søker å føre en økonomisk argumentasjon med hovedfokus på økonomiske konsekvenser, både for landet for familier, i tilfellet «Brexit».

Siste tilskuddet i fryktkampanjen var besøket til den utgående amerikanske president Barack Obama. Og Obama var ikke sen med å advare britene mot Brexit og hevdet det kunne ta alt fra mellom fem til ti år før en bilateral handelsavtale mellom Storbritannia og USA kunne bli iverksatt med britene utenfor EU. Med britene «bakerst i køen» vil det være opplagt at Storbritannia aldri vil kunne oppnå en bedre avtale med USA enn det EU har og vil ha i fremtiden. Som samarbeidsaktører på den internasjonal arena, mente Obama også at britene ville ha mindre global innflytelse utenfor unionen og trakk frem demokrati, etterretning og annet militært samarbeid. Men «Obama direct», som hans besøk ble omtalt som, var ikke bare for å gjøre statsminister Cameron en tjeneste i valgkampen, men like mye for å befeste USAs syn. Det er åpenbart i USAs egen interesse at Storbritannia forblir i EU, noe de har gjentatt siden den kalde krigen. Obamas besøk er dermed et ledd i et historisk argument fra amerikanerne om at et sterkt Europa, med Storbritannia fult integrert, også betyr et sterkt USA. I disse ustabile og usikre tider, mener altså Obama at det ville hasardiøst, både økonomisk og sikkerhetspolitisk, å i det hele tatt vurdere å stemme for Brexit 23. juni. Sett fra Washington er nemlig EU en stor suksess, militært, demokratisk som så vel økonomisk.

Men spørsmålet i denne sammenhengen er om den britiske opinionen i det hele tatt tar hensyn til slike argumenter når de står med stemmeseddelen i hånda. For de aller fleste briter handler dette mer om innenrikspolitikk enn britenes forhold til USA på det overordnede planet. Likevel skal en ikke undervurdere en «Obama-effekt» siden presidenten i følge en nylig meningsmåling har en støtte i det britiske folket på godt over 70 %. Økonomi og sikkerhet er blant de områdene britene føler sterkest frykt overfor ved en eventuell utmelding, og dermed er det ikke overraskende at det er her «Forbli»-kampanjen setter inn trykket.

Det er likevel ikke bare «Forbli»-kampanjen som bruker frykt som politisk propaganda. «Forlate»-kampanjen, med Londons borgermester Boris Johnson i spissen, skjønner de ikke kan vinne ordskifte med økonomiske argumenter og prøver dermed å vri retorikken over på immigrasjon og suverenitet. Johnson var skeptisk til Obamas pro-EU argumenter og mente USA aldri ville godta å fraskrive seg så mye nasjonal selvråderett som britene må i EU. Hovedbudskapet er at Storbritannia igjen må ta kontroll over sine egne grenser og egne lover, og at dette på sikt vil føre til en reduksjon i strømmen av immigranter, både innenfra og utenfra EU. Full kontroll på alle områder, inkludert det økonomiske, vil gjenreise landets stolthet og uavhengighet. Historisk har britene vist at de kan stå alene og endog bli verdens mektigste nasjon, og det kan de makte igjen i følge «Forlate»-kampanjen.

I følge meningsmålinger er det dog velstand og levestandard som dominerer fryktbilde fremfor overnasjonalitet og suverenitet. Mange briter har en forestilling om hva EU er og hva slags lover de ikke liker, men når det kommer til stykke, er det få som egentlig kjenner EU-lovverket og hva det har å si for britene. Den abstrakte frykten for EU er nok derfor større enn den reelle, noe som muligens er med på å forklare hvorfor igjen innholdet i lommeboka er det briter er mest engstelig for.

«Operasjon frykt» ser foreløpig ut til å styrke ‘ja’-siden mest, og håpet for «Forbli»-kampanjen er naturlig nok at de godt over 20 % som enda er usikre på hvilken side de skal falle ned på, faller ned på ‘ja’-siden. Selv om kampen om fryktretorikken vil eskalere de resterende ukene av valgkampen, er mønsteret i meningsmålinger at usikre velgere ofte faller ned på status quo, slik tilfellet var i Skottland i 2014, og stemme for å beholde Storbritannia i EU. De to kampanjene vil øke fryktretorikken i ukene som kommer, og kampen om denne retorikken vil dermed tegne et klarere bilde av hvordan selve avstemningen ender. Mobilisering må til på begge sider, men kanskje spesielt på den politiske venstresiden. Det er uttalt at Labour-velgere er de som vil avgjøre folkeavstemmingen til fordel for å forbli, fordi mange tilhengere på denne siden tradisjonelt støtter EU-medlemskap. Utfordringen er å få dem til å  stemme, for det også i denne delen av opinionen at vi finner de fleste hjemmesitterne.

Skal en dømme etter fremmøte i britiske EU-valg, som har en meget lav valgdeltagelse - 35,6 % i 2014, så trengs en voldsom mobiliseringsjobb. Håpet er at interessen er større ved en folkeavstemning og at britene ser at dette handler mer om Storbritannias fremtid enn EUs, skjønt det er et spørsmål som diskuteres mer i Brussel enn i London og er i bunn og grunn to sider av samme sak.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb