Mellom Tawney og Tony: er Jeremy Corbyns sosialisme forenelig med den politiske virkeligheten i Storbritannia?

Øivind Bratberg, førstelektor, Institutt for statsvitenskap, UiO

oivind.bratberg@stv.uio.no

Jan Erik Mustad, førstelektor, Institutt for fremmedspråk og oversetting, UiA

jan.e.mustad@uia.no

 

Sosialdemokratiet var løpt tom for krefter. Dødt og maktesløst. Men noe nytt og forfriskende, folkelig og ekte, har vokst frem. For å komme det i møte må vi alle dele ideer og bidrag med hverandre.  Vårt felles prosjekt må være å omfavne den moderne venstresiden som bevegelse og forme den slik at vi kan skape et bedre samfunn – et samfunn for flertallet.

Jeremy Corbyn i sin tale til Labours landsmøte i Brighton 29. september 2015.[1]

Den 12. september 2015 var en ny partileder valgt i britiske Labour. Foranledningen var det skuffende nederlaget ved parlamentsvalget fire måneder tidligere, et nederlag som førte til Ed Milibands umiddelbare avgang som leder. Det var andre gang på rad at Labour ble distansert av det konservative partiet ved valg, og en dominerende antagelse i både politiske og akademiske miljøer er at partiet er på vei mot politisk irrelevans. Det betyr i så fall at Labour igjen glir inn i rollen som det naturlige opposisjonspartiet i Storbritannia. Den er de britiske sosialdemokratene godt vant med fra store deler av det tjuende århundret. Mellom 1924 og 1979 fikk Ramsay MacDonald, Clement Attlee, Harold Wilson og James Callaghan alle prøve seg som statsministre fra Labour, men det er kun Attlee og Wilson som huskes for å ha preget sin samtid. I dette perspektivet er det perioden med New Labour i regjering fra 1997 til 2010 som representerer unntaket i Labours liv som underdog.

Påstanden om politisk ubetydelighet ble for mange observatører bekreftet av partiets ledervalg i 2015. Det ga ikke bare seier, men et soleklart, og noe uventet, mandat til gammelsosialisten Jeremy Corbyn, som i kamp med tre motkandidater fikk hele 59 % av partimedlemmenes stemmer.  Valget av Corbyn ble av mange observatører tolket som et eksempel på en venstreside som snakker med seg selv i stedet for med velgerne. Denne venstresiden er ifølge kritikerne angstbitersk i sin anti-imperialisme og villig til å snakke med alle som står mot Vesten, det være seg irske frihetskjempere eller radikal islam. Den er puritansk i sin kritikk av makt og kapital, men er uten forståelse for politikkens tyngdelover; ute av stand til å vinne valg fordi den ikke forstår det folket som den hevder å representere. Alt dette ifølge de som ser partiledervalget som enda et eksempel på hvorfor Labour aldri har blitt noe statsbærende parti. Det har, i motsetning til de konservative, aldri evnet å lære av sine feil og har vært mer opptatt av å verne om sitt etos enn av å forstå Storbritannia.

Hovedpersonen Corbyn er da også vegetarianer, avholdsmann, syklist, feminist, anti-rasist og republikaner, på mange måter en replika av de høyverdige, men verdensfjerne intellektuelle som George Orwell næret en slik forakt for.[2] Det er en posisjon hvor prinsipper iblant trumfer klokskap, slik Corbyn demonstrerte da han som fersk partileder avsto fra å synge med i ”God save the Queen” ved et minnearrangement over bombingen av London i 1940. Varsellampene blinket hos de av Labours venner som er vare for hva patriotisme og hedonisme betyr for vanlige briter og som er opptatt av hvilket parti Daily Mails lesere vil stemme på ved neste valg.

Men medlemmene som stemte på Corbyn lot seg mobilisere av hans prinsippfaste kamp for de svake i samfunnet. Og valget av ham som leder aktualiserer et tema som har vært en gjennomgående interesse i Bernt Hagtvets faglige virke gjennom fem tiår: Under hvilke omstendigheter finner venstresiden balansepunktet mellom rettferdighetsteori og realpolitikk? Fra dette perspektivet gir Labours lange reise fra 1920-tallet en rekke variasjoner over et sentralt dilemma: hvordan kan partiet fremme sosial rettferdighet og samtidig både lykkes i å vinne valg og i å føre en bærekraftig økonomisk politikk? Vi vil forsøke å belyse Corbyns prosjekt gjennom tidligere erfaringer med sosialisme og sentrumsfrieri i Labour. Nærmere bestemt vil vi vurdere den nye lederen i lys av to politiske inspiratorer som begge har opptatt professor Hagtvet intellektuelt: R.H. Tawney, den etiske sosialismens ideolog og premissleverandør for Ramsay MacDonals første Labour-regjeringer på 1920-tallet, og Tony Blair, som under Anthony Giddens sin sentrumsorienterte ”tredje vei” lyktes i å vinne tre valg på rad for Labour ved århundrets slutt.

Retur til seminarrommet – eller en ny sosial bevegelse?

For å kunne diskutere avveiningene Labour står overfor bør vi imidlertid først bringe klarhet i hvordan Corbyn lyktes i å bli valgt. Den redegjørelsen handler om valgordning og om desillusjonerte velgere. Etter en rekke kontroverser rundt fagbevegelsens innflytelse over partiet vedtok Labour i 2014 et nytt system for valg av leder. Man gikk bort fra at et tredelt valgkollegium hvor parlamentarikere, betalende medlemmer og medlemmer av fagforeninger og tilsluttende organisasjoner hadde én tredjedel av stemmene hver. I det nye systemet teller alle stemmer likt. Og for å være med er det tilstrekkelig å være enten partimedlem, fagforeningsmedlem med Labour-tilhørighet eller selvregistrert sympatisør.

Endringen bidro til en bratt og voldsom vekst i og rundt partiet. Labours medlemstall vokste fra 190.000 til nær 300.000. I tillegg registrerte 148.000 støttemedlemmer seg gjennom fagforeninger og 113.000 nye partisympatisører kom også til. Det var sistnevnte kategori som er den mest kontroversielle, med sin lave kontingent på £ 3 og uten krav til fullverdig medlemskap. Det nye systemet førte da også til at den gruppen partimedlemmer som har mest med lederen å gjøre, nemlig partiets 232 representanter i Underhuset, fikk langt mindre innflytelse over valget. Parlamentarikernes rolle ble redusert til å plukke ut kandidatene som skal stå til valg – og her var det tilstrekkelig med signaturene til femten prosent av parlamentsgruppa for de aktuelle kandidatene.

Slik åpnet Labour opp for et mer fullverdig partidemokrati, men utsatte seg samtidig også for selvskading i den forstand at partiet kan velge en leder som ikke støttes av mer enn et lite mindretall blant egne parlamentarikere. I og med dette nye ledervalgssystemet, er avstanden mellom parlamentsgruppa og partiets nye leder nå så stor at det åpenbart kan svekke partiets enhet og slagkraft. At nye medlemmer får innflytelse på partielitens bekostning, har da heller ikke gått upåaktet hen. Under lederkampen var det en rekke spekulasjoner omkring infiltrasjon i partiet av mennesker som ikke vil Labour vel var sterke. Spenningene mellom erfarne partiaktivister og nye sympatisører – mange av dem unge og mange av dem Corbyn-tilhengere – var sterkt tilstede i valgkampen og særlig i det påfølgende etterspillet.

Mannen som vant representerte et stort og ubeskjemmet steg til venstre og ut mot gatas parlament. Corbyn ble parlamentsmedlem i 1983, ironisk nok samtidig som New Labours stamfedre Tony Blair og Gordon Brown. Politisk har han nå overlevd dem begge,  men fra en innflytelsesløs tilværelse på underhusets bakre benker. Han har vært en prinsippfast politiker, men det har vært på grunnlag av hans egne prinsipper, ikke partiets. Som parlamentariker har han vært en gjennomført rebell for ingen andre i partiet brøt oftere med partipisken enn Corbyn i regjeringsperioden 1997 til 2010.

Den politiske profilen ser i store trekk ut som den gjorde ved starten av hans politiske liv ved 1970-tallets slutt. Sentralt er enda ønsket om radikal omfordeling, gjennom skatte- og velferdssystem men også gjennom solid statlig eierskap; støtte til fagbevegelsen, motstand mot storkapitalen og mot internasjonal frihandel. Utenrikspolitisk er Corbyn kjennetegnet av anti-amerikanisme og med et sterkt engasjement for Palestina. Men fremfor alt har han vært en entydig motstander av atomvåpen og av militær intervensjon i alle former. Det er gjennom lederrollen i Stop the War Coalition, etablert ti dager etter 11. september-terroren, at Corbyn har hatt sitt viktigste verv.

 

Spørsmålet er hvordan Corbyn, i en alder av 66, plutselig kunne bli en flertallsløsning for partiets medlemmer? Det er åpenbart at det finnes et større rom for fri debatt så snart man tar steget utenfor de politiske elitene i partiet. Mens Labour sentralt har dyrket forsiktig beskatning og sentrumsfrierier, har debatten på grasrota vært langt mer mangfoldig. Ed Miliband forsøkte etter beste evne å starte en større samtale i partiet, i et forsøk på å signalisere et brudd med New Labours politiske linje så vel som med elitens kontroll. Utfallet var forvirrende på begge områder, for Labour under Miliband syntes til tider som et politisk verksted uten et klart lederskap og uten en plan. Dog i et litt lengre perspektiv kan den søkende Miliband ha åpnet for alternativet Corbyn.

 

Dessuten er den pågående dragkampen mellom den voksende grasrotbevegelsen og  Labours maktelite en avskygning av politisk endring i en rekke europeiske land. Også i Storbritannia er en del av bakteppet et sosialdemokratisk parti som har vært tannløse overfor de borgerliges kuttpolitikk etter finanskrisen. Med sin systemkritikk har det nye venstre evnet å mobilisere støtte blant grupper som enten har vært hjemmesittere eller ved valg har stemt på protestpartier. Den voksende støtten rundt Jeremy Corbyn er på denne måten også et anti-elite-opprør fra venstre og et utrykk for at mange velgere føler uvilje og en slags generell apati overfor de politiske elitene.

 

I Corbyns tilfelle innebærer det et potensial for å samle misfornøyde fra hele det politiske spekteret, fra venstresideintellektuelle og miljøtilhengere via nostalgiske Labour-velgere helt ut til de som har stemt på høyrepopulistiske UKIP. Koalisjonen som har samlet seg rundt Corbyn minner på mange måter mer om en sosial opprørsbevegelse enn om et disiplinert parti, for Corbyn er på mange måter stemt frem av denne bevegelsen. Strukturene rundt ham kan også være med å forklare hvordan det er mulig at en sosialist i gammel utrustning nokså plutselig kan fremstå som så moderne.

 

Corbyns ideer er ikke nye, ei heller mannen selv. Av framtoning kan han minne om en tilårskommen universitetslærer eller bokholder. Men i en bevegelse som vokser nedenfra er det viktigste at lederen er til å stole på, at han er forutsigbar for sine støttespillere og at han i alle sammenhenger fremstår som den partilederen grasrota stemte frem. I skrivende stund er det en rolle Corbyn fyller på alle områder. Hans image og fremtoning står dermed i sterk kontrast til de tre andre kandidatene som stilte mot ham i lederkampen. Andy Burnham, Yvette Cooper og Liz Kendall er alle fra Miliband-generasjonen og fremsto, til tross for iherdige forsøk på folkeliggjøring, som lakeier under en politisk konsensus mange på venstresiden er fremmed for. Annerledesheten til Corbyn blir dermed hans fortrinn, og det at han inkarnerer idealer som går på tvers av tidens politiske hovedstrømninger, er mye av forklaringen på den overveldende støtten fra Labours nye folkebevegelse.

Tawney: etisk sosialisme uten politisk økonomi?

Den nye partilederen bringer frem i lyset et gammelt dilemma på den britiske venstresiden, mellom streben mot sosial utjevning og samfunnsendring på den ene siden og styringsdyktighet og økonomisk kompetanse på den andre. For å belyse dette dilemmaet kan det være naturlig å skjele til noen historiske paralleller, og et naturlig sted å starte en slik refleksjon er hos ham som ofte betegnes som den etiske sosialismens Abraham: R. H. Tawney. Med et likefrem ideologisk forsvar for likhet lyktes Tawney i å forene den predikantpregede, tidlige sosialismen i Labour og den mer teknokratiske samfunnsplanleggingen i The Fabian Society. Tawney kunne, etter et privilegert utdanningsløp ved Rugby og Balliol College i Oxford, ha funnet en fredelig levevei langt fra samtidens stridbare politikk. Men da han som 23-åring forlot Oxford i 1903, gikk veien til fattigdomsengasjement i Londons East End. Det var gjennom denne erfaringen at hans livslange engasjement for skole vokste frem. Han underviste i den nyetablerte Workers’ Educational Association i 1908-1911. Det ble starten på en akademisk karriere som krysset filosofi, historie og samfunnsøkonomi og som var ledsaget av et sterkt politisk engasjement.

Tawneys intellektuelle liv strakte seg over mange tiår, helt inn i etterkrigstiden. Men den politiske innflytelsen han fikk var særlig knyttet til 1920-tallet. I The Acquisitive Society (1920) og Religion and the Rise of Capitalism (1926) tok han utgangspunkt i sitt kristne ståsted som så naturlig lot seg oversette til en streben mot likhet og fellesskap. Tawneys historiske resonnement viste til reformasjonens frigjøring av individet stilt overfor sin Gud. Mens det frie menneske var en fortjenstfull idé, var baksiden av medaljen en vondartet individualisme, etter Tawneys skjønn. Den protestantiske arbeidsetikken som Max Weber beskrev bar nemlig spiren til velstands- og forbruksjag, en drivkraft som med industrisamfunnets fremvekst ble inhuman. De menneskelige omkostningene av britisk industrialisering var forferdelige. Det var dette Tawney gikk i tu med, først og fremst for å etablere et ideologisk forsvar for sosial utjevning og en veldig satsing på barns oppvekstkår, helse og utdanning. Her, mente Tawney, fantes nøkkelen til et bedre liv for fellesskapet.

Fra sin posisjon som politisk intellektuell ble Tawney en helt konkret inspirasjonskilde for de første Labour-regjeringene som kom til makten på 1920-tallet: Ramsay MacDonalds første, kortvarige i 1924 og den litt lengre, men også katastrofale i årene 1929-31 som sprakk i møte med den økonomiske krisen som fulgte av krakket i 1929. For hvor skulle regjeringen kutte, hvor skulle man finne arbeidsplasser og hva kunne man gjøre idet kapitalismen gikk i stå?

Det svaret var ikke Tawney i stand til å gi dem. Vel var politisk økonomi innenfor hans faglige domene, men han var ingen John Maynard Keynes. Og det var knapt noen i Labours politiske elite som var opptatt av Keynes, her gikk bruddlinjen i stedet mellom de økonomisk konservative (som finansminister Philip Snowden) på den ene siden og de bløthjertede sosialister på den andre. Det endte i splittelse og misère, og i klassesvik idet regjeringens avgang sommeren 1931 ble avløst av en nasjonal samlingsregjering der MacDonald gikk med. Labour ble knust ved valget i november det året og ga fra seg et initiativ som venstresiden i Skandinavia var i ferd med å gripe i samme tidsrom. Mens sosialdemokrater i Sverige, Danmark og Norge vant frem med en klassekoalisjon av arbeidere, bønder og funksjonærer, forble Labour et mindretallsparti. Og mens motkonjunkturpolitikk vokste frem i Skandinavia, fremsto Labours politisk økonomi i lånte fjær.

Ideene Tawney leverte skal ikke lastes for det, for refleksjonene han gjorde rundt likhet står seg like godt i dag som de gjorde det da. Aller tydeligst sto de frem i Equality (1931), og en enkelt formulering forener eleganse og substans i en form som Einar Førde ville nikket anerkjennende til her hjemme. Og denne formuleringen er for vakker til uten videre å oversettes til norsk:

So to criticise inequality and to desire equality is not, as is sometimes suggested, to cherish the romantic illusion that men are equal in character and intelligence. It is to hold that, whilst their natural endowments differ profoundly, it is the mark of a civilised society to aim at eliminating such inequalities as have their source, not in individual differences, but in its own organisation, and that individual differences, which are a source of social energy, are more likely to ripen and find expression if social inequalities are, as far as practicable, diminished.[3]

Hva Tawney imidlertid ikke kunne levere til Labours første regjeringer var styringsdyktighet, slik som er fundert ikke bare i etisk sinnelag, men i en politisk økonomi som er sosialdemokratiet verdig. Labour-historikeren Geoffrey Foote skriver om Labours tidlige regjeringsforsøk at de manglet plattform for langsiktig samfunnsbygging. I sin søken hos Tawney fant partiet kun et moralsk svar der en sosial og økonomisk plan var hva som trengtes.[4] Hva mange fagfolk og kommentatorer ser i horisonten for Labour av 2015 er en gjenfødelse av samme problem. I så fall er det aller mest styringsdyktighet som er den store frykten. For Labour maktet å vinne valg – de ble største parti for første gang i 1929. Men i møte med en samfunnsorden hvor klasseskillene var overveldende og avhengigheten av internasjonal kapital så sterk, kom Labour til kort – ikke gjennom klassesvik, men gjennom styringssvikt.

Som inspirasjon for sitt parti ga Tawney grobunn til en konsistent etisk sosialisme, en rettferdiggjøring av hvorfor sosial utjevning var riktig politikk. Hans utsyn var tidløst, men var i liten grad koblet til en verktøykasse for styring – ei heller en konkret velgerstrategi. Om de som drev frem Labours vei til regjeringsmakt syv tiår senere kunne man si det motsatte. De forlot sosial utjevning og drømmen om likhet og flyttet partiet mot et politisk sentrum der bevegelige velgere fikk et pragmatisk valg mellom sentrum-høyre eller sentrum-venstre. Vi skal fra Tawneys etiske sosialisme til sosial fornyelse i sentrum, tuftet på en stabil økonomisk politikk på lette ben.

Labours nye vei – den tredje

Motsatsen til Tawneys humane sosialisme og den tradisjonelle sosialismen Labour hadde stått for gjennom 1980-tallet, var Anthony Giddens’ teoretiske og Tony Blairs operative ”tredje vei”. Opposisjon og en følelse av å være politisk utdatert, førte partiet ned på det politiske sentrum i en omfattende moderniseringsprosess. Partiet, etter hvert ”New Labour”, anså nå sosialismen som tilhørende fortidens dogmer, mens deres nye vei ville være en klarere sosiologisk tilnærming i form av en politisk pragmatisme som redefinerer politikken ut fra samfunnets behov. Inn på 1990-tallet var moderniseringsfløyen i Labour opptatt av å finne en vei som kunne føre partiet tilbake til regjeringskontorene. Valgbarhet og styringsdyktighet var stikkord som ble brukt sammenflettet med økonomisk ansvarlighet, en kombinasjon som ikke tidligere hadde blitt assosiert med Labour.

Slik verden hadde utviklet seg, var det behov for en ny tenkemåte. De politiske filosofiene var fraløpt av samfunnsutviklingen, og var, i følge Blair, ikke lenger i stand til å tilby et adekvat alternativ. Som Blair selv skriver i 1998 handler denne nye tilnærming om å imøtekomme de økonomiske og sosiale endringene Storbritannia og verden hadde gått gjennom siden slutten av 70-tallet da et annet sett med endringer førte Thatcher og nyliberalismen til makten:

Just as economic and social change were critical to sweeping the Right to power, so they were critical to its undoing. The challenge for the Third Way is to engage fully with the implications of that change.[5]

 

Fornyelsen av sosialdemokratiet var en betingelse for regjeringsmakt, og en styringsdyktig Labour-regjering måtte kunne fremvise et økonomisk ansvar som satte dem i stand til å takle de utfordringene som Blair definerte som de nye i tiden: globale markeder og kulturer, ny teknologi, informasjonssamfunnet, kvinners endrede stilling og ikke minst, misnøyen med mange politiske beslutningsprosesser. Blair ønsket ikke å splitte høyre og venstre, men å forene de to gjennom en nytolkning av tradisjonelle verdier i en forandret verden. [6] Labours grunnlov ble endret, prioriteringen var ikke lenger nasjonalisering og en statlig regulert økonomi, men snarere å legge til rette for at individer og familier kunne blomstre og ha muligheten til å realisere seg selv uavhengig av de tradisjonelle samfunnsdikotomiene.

For Blair og hans entreprenører ble forandringen til en progressiv politikk også opptakten til New Labours valgsuksess, i og med at parlamentsvalget 1. mai 1997 innledet 13 års regjeringsperiode. Selv om mange kritikere av Labours valgsuksess ble synlige på 90-tallet , er det vanskelig å kritisere et parti som vinner tre parlamentsvalg på rad. Moderniseringen hadde brakt partiet fra en skyggetilværelse til valgsuksess få trodde var mulig, i og med en styringsdyktighet og et velgerfokus partiet aldri hadde sett maken til. Likevel, flukten mot sentrum og politisk pragmatiske kostet partiet den venstreorienterte grasrotbevegelsen som vi gradvis ser vender tilbake under Corbyn. Hovedspørsmålet er om Labour med Corbyn som leder prioriterer velgerfokus og styringsdyktighet fremfor en linje hvor den politiske filosofiske identitet er viktigst.

Politikkens tyngdelover

Gamle og tradisjonelle verdier, som tidligere har feilet, kan likevel få gjennomslag. Den som kjenner sin britisk politiske historie vet jo at nettopp det til tider har vært en suksessoppskrift for de konservative. De har ved flere tilfeller tidligere vist at ett eller to skritt tilbake for så å ta ett eller to frem, har hatt god gjenklang i velgerskaren, for opinionen ser ut til verdsette politiske partiers evne til å ta opp i seg idealer og verdier fra tidligere storhetstider, det være seg viktorianske eller imperiale referanser. Men toryene har vært langt dyktigere til å lære av sine motstandere, til å blande identitet, verdier og fremtidsvisjoner enn Labour. Dermed har de også maktet å kommunisere en cocktail av gammelt og nytt i sin politiske retorikk som velgerne har likt. Foreløpig er det vanskelig å se at dette er tilfellet hos Corbyn, som for oss ser ut til å ta to skritt tilbake og ett til siden. Hans politikk er en lojal arvtager til Tawneys perspektiv ved massedemokratiets begynnelse – frihet gjennom sosial utjevning må være venstresidens viktigste mål. I Corbyns tilfelle er Tawneys likhet ikledd en sosial bevegelse av moderne tapning, en bevegelse som insisterer på at et annet samfunn er mulig enn det klassebaserte samfunnet tuftet på finansielle tjenester og forsoffen patriotisme som er Storbritannia av 2015. Derfor er Corbyns strategi, to steg tilbake og ett til siden, på mange måter en strategi som er befriende, men som gir få svar på hvordan sosial utjevning skal kombineres med økonomisk styringsdyktighet i det 21. århundre.

 

Da Corbyn entret Underhuset i 1983, var det på valgprogrammet til den erklærte sosialisten Michael Foot, som da ledet partiet. Det var et program han fremdeles ser ut til å holde seg til. I dette perspektivet ser tiden ut til å ha stått stille og man får en fornemmelse av at New Labour aldri har eksistert. Med bakgrunn i disse fløykrigene er det betimelig å spørre når Labour har lykkes med å vinne valg før, og ikke minst på hvilke premisser valgseirene har kommet. I de sju tiårene etter andre verdenskrig ser Labour ut til å ha hatt suksess enten når de har evnet å fange en tidsånd i favør av kollektivisme (Atlee) eller har evnet til å respondere på tidsendringer gjennom fornyelse av partiet (Wilson og Blair). I begge tilfeller har velgernes tillit til partiets økonomiske kompetanse vært høy, og valget har slett ikke stått mellom hjerte og hjerne men mellom god og dårlig politikk. Ingen av de nevnte suksessparametrene ser så langt ut til å være stede under Corbyn, og senhøstes 2015 er det lite som tyder på at de skal komme heller. Da må det trolig et politisk jordskjelv til slik at det politiske tyngdepunktet i opinionen flytter seg radikalt til venstre slik at Corbyn fremstår som den som har fanget den omtalte tidsånden og leder velgerne til den.

 

For selv om nær 450.000 partimedlemmer og sympatisører stemte under partiledervalget, med i overkant av 250 000 stemmer for Corbyn, utgjør ikke støtten mer enn under 1 prosent av de som stemte ved det britiske parlamentsvalget i mai.  Folkebevegelsen som støttet Corbyn har i all hovedsak kommet til etter hans kandidatur ble lansert og han har mer støtte i denne grasrotbevegelsen enn han har i partiet som sådan. Faren er at et parti under Corbyns ledelse vil ha de samme styrker og svakheter som følger av å være en grasrotorganisasjon: deltagelse, idémyldring og indre legitimitet, men langt større problemer med å overbevise de som står utenfor bevegelsen. Den umiddelbare utfordringen ligger da i å overbevise parlamentarikerne og andre grupperinger i partiet om at han kan gjøre en sosial grasrotbevegelse til en troverdig opposisjon og dernest til et potensielt regjeringsparti. Frem mot parlamentsvalget i 2020 må han overbevise velgerne at han selv er statsministeremne og partiet fremstår som et reelt alternativ til de konservative.

 

Spranget fra å være den rebelske backbencher til den som skal parere taleevnene til Cameron er stort. I Corbyn skal partiet finne en potensiell statsminister som kan vinne valg for partiet og ikke en seminarleder som skal være inspirerende internt. For det hjelper lite å snakke om alt Labour under Corbyn er i mot hvis ikke Labour kommer i posisjon. Det er naturlig nok kun i regjering at Labour kan forandre samfunnet til det bedre. Blant de mange som iherdig har advart mot å velge Corbyn er gjennomgangsmelodien at han ikke er valgbar fra den ideologiske posisjonen han innehar. Dette er hovedbudskapet fra nettopp Tony Blair, men også fra andre sentrale personer som jobbet hardt for å gjøre partiet valgbart på 90-tallet.[7] Frykten blant Labours skeptikere er at partiet under Corbyn skal ta flere steg bakover og ligne versjonen av Labour som nesten brøt sammen på det tidlige 80-tallet etter den brå og famøse venstresvingen.

 

Kanskje er denne fremstillingen av Corbyn for dyster. Det er ikke gitt at all lærdom kommer fra historien, ei heller at det skisserte dilemma vil se likedan ut denne gang. Alle som studerer britisk politikk er flasket opp på grunnideen om at høyre/venstre-aksen trumfer alle andre politiske konfliktlinjer, og at valg til slutt vinnes i sentrum. Men et av de sentrale funnene fra parlamentsvalget i 2015 er at velgervandring mellom partiene følger nye og uventede mønstre. Høyrepopulistiske UKIP er et oppmarsjområde for alle misfornøyde. Ungdom, især høyt utdannede, sokner til de Grønne. Det skotske nasjonalistpartiet, et halvt år etter skottenes uavhengighetsvalg, støvsugde alle sosiale lag. Ved valget i mai oppnådde de 50 prosent av stemmene i Skottland, og det med en valgdeltagelse som var betydelig høyere enn i andre deler av Storbritannia. Hva om et Labour under Corbyn kan vinne tilbake halvparten av de 1,7 millioner skottene som stemte SNP i mai? Eller de 3,8 millionene som stemte UKIP, de 1,1 millionene som støttet de Grønne – eller en solid andel av de over 15 millionene registrerte velgere som ikke stemte ved valget?

 

Man skal vokte seg vel for å møte demokratisk mobilisering med kynisme, for da kan man fort bli sittende på gjerdet i store endrings- og mobiliseringsprosesser. Likevel er veien umiskjennelig lang for Corbyn. I de store, folkerike sørlige delene av England, som Tony Blair lyktes i å vinne, er Corbyns sosialisme sjanseløs. Den økonomisk konservative middelklassen vil aldri stemme på en kandidat som ham ut fra ideologiske preferanser. Og Labour vinner ikke valg uten å vinne venner i sørlige deler av England. Om et Corbyn-ledet Labour vil forkaste alle andre lærdommer fra Tony Blair, bør den ta vare på denne.

Sosialisme, styringsdyktighet…og valgbarhet?

Avveiningen mellom sosialisme og realpolitikk har vært langt mer av et dilemma for sosialdemokrater i Storbritannia sammenlignet med de tre skandinaviske land, og det gjør den britiske erfaringen særlig interessant fra vårt ståsted. Hva er det som stiller seg i veien for et farbart sosialdemokrati? Det lange historiske argumentet peker på tidlig industrialisering og et politisk system som passiviserte arbeiderklassen lenge før Labour ble etablert som klassens representative parti i 1900.[8] Intellektuelle kritikere på den britiske venstresiden har vist til Labours passivitet som de etablerte institusjonenes lakei, en tannløs sosialisme i pingvinkostyme mer opptatt av å knele for dronningen enn av å drive gjennom samfunnsendringer.[9] Kanskje er det vel så treffende å vise til fraværet av strategi både for statsapparat og velferdsstat, noe som har gjort Labours forsøk i regjering til støtvis kompensasjonspolitikk i stedet for gjennomtenkt endring av et samfunn med alvorlige skjevheter. I et sammenlignende perspektiv med Skandinavia fremstår britiske Labour her som ufullstendige reformister fra perioden etter annen verdenskrig, Attlee-regjeringens heder og ære til tross.[10]

 

Det er ingen tvil om at britiske sosialdemokrater har stått overfor en langt større oppgave i å forme et folkhemm etter svensk modell, stilt overfor mektig finanskapital, stagnerende industri, geografiske spenninger og en politisk kultur preget av viktoriansk selvhjelp. Et reformparti på defensiven da også er den historiske oppsummeringen av Labours rolle, med få og kortvarige unntak. Det er denne utfordringen Corbyn må bakse med. Han må, på sett og vis, ikke bare løse dilemmaet mellom rettferdighetsteori på den ene siden og økonomisk styringsdyktighet på den andre. Han må også vinne et stort antall nye velgere til partiet, i en tid hvor Labour ikke lenger har en naturlig velgerbase på 40 prosent.

 

Slik sett er han vanskeligere stilt enn hva et Tawney-inspirert Labour var på 1920-tallet og et like Tony-inspirert parti ved århundreskiftet. I treenigheten av ideologisk integritet, velgerstøtte og styringsdyktighet kan de tre epokene betraktes med hver sine styrker og svakheter. Tawneys Labour hadde ideologisk integritet og velgerstøtte, men manglet styringsdyktighet i møte med herjingene i internasjonal økonomi. Tonys Labour sju tiår senere var både styringsdyktig og valgbart – Blair vant tre parlamentsvalg på rad med flertall i Underhuset, og økonomisk var New Labour en suksesshistorie frem til finanskrisen traff Storbritannia under hans etterfølger Gordon Brown. På mange måter var det ideologisk integritet som var hemskoen under denne perioden, i alle fall hvis ståstedet er til venstre for sentrum og et klart formulert sosialdemokrati er referansen. For Corbyn er situasjonen vanskeligere. Av ideologi, velgerstøtte og styringsdyktighet har han enn så lenge kun vist prov på det førstnevnte..

 

Spørsmålet om Corbyn kan løse det store dilemmaet – om det i det hele tatt er mulig å forene hans mål om sosial utjevning og kollektivisme med bærekraftig økonomisk politikk – fortjener redelige akademiske studier. Så får vi gjennom de nærmeste årene en avklaring på om hans politiske prosjekt også er valgbart. Bernt Hagtvet er av en generasjon og en legning der det er rom for store tanker såfremt de er demokratisk fundert – for å sitere Corbyn selv kan tiden være kommet for å ”omfavne den moderne venstresiden som bevegelse og forme den” med et bedre samfunn for øye. Men hvis Corbyn skal lykkes, fordrer det aller først at et sett av tyngdelover på velgernivå i Storbritannia blir skrevet på ny.



[1] “Social democracy itself was exhausted. Dead on its feet. Yet something new and invigorating, popular and authentic has exploded. To understand this all of us have to share our ideas and our contributions. Our common project must be to embrace the emergence of a modern left movement and harness it to build a society for the majority.” Corbyn ifølge manus til landsmøtetalen 29/9-15, tilgjengelig på http://www.newstatesman.com/politics/staggers/2015/09/jeremy-corbyns-labour-party-conference-speech-2015-full-text (12.10.15).

[2] Se Robert Colls (2015) ”What Jeremy Corbyn can learn from Orwell”, New Statesman, 9. oktober. Tilgjengelig på http://www.newstatesman.com/politics/uk/2015/10/what-jeremy-corbyn-can-learn-orwell (12.10.15).

[3] Richard Henry Tawney (1964) [1931] Equality. London: Allen & Unwin, s. 57.

[4] Geoffrey Foote (1997) The Labour Party’s Political Thought: A History. 3. utgave. Basingstoke: Macmillan, s. 80.

[5] Tony Blair (1998), The Third Way. A New Politcs for a New Century, London, Fabian Society, s. 6-7. 

[6] Ibid.

[7] Blair har vært den som mest ettertrykkelig har advart partiet om å velge Corbyn som leder, men også Brown og profiler som Jack Straw, David Miliband og Alistair Campbell har hevdet at med Corbyn som leder vil partiet være helt uvalgbart.

[8] Se for eksempel Ross Mckibbin (1984) ”Why was there no Marxism in Great Britain?” The English Historical Review 99, 391: 297-331.

[9] Se for eksempel Ralph Miliband (1961)  Parliamentary Socialism: A Study in the Politics of Labour. London: Allen and Unwin.

[10] Se Barry Jones og Michael Keating (1985) Labour and the British State. Oxford: Oxford University Press; Nik. Brandal, Øivind Bratberg og  Dag Einar Thorsen (2013) The Nordic Model of Social Democracy. Basingstoke: Palgrave Macmillan, kap. 4.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb