Ender Brown opp som Gore?

Al Gore klarte aldri å komme ut av skyggen til Bill Clinton. Klarer Gordon Brown å komme ut av Tony Blairs?
Bill Clinton og Tony Blair var politiske parhester. De delte mange politiske visjoner, og det hersker ingen tvil om at moderniseringen av Labour var sterkt påvirket av utvikling i det demokratiske partiet i USA. I en periode delte New Labour og New Democrats rådgivere og utvekslet ideer og strategier for å vinne velgere. Clinton og Blair ”pusset opp” sitt image og tiltrakk seg store velgermasser på sitt utseende og sin sjarm.

Bill Clinton var en kontroversiell president og leder, men han var en valgvinner. Han satt to påfølgende perioder for demokratene, noe partiet ikke hadde opplevd på flere tiår. Og det er kanskje først i etterkant at partiet lærte seg å sette pris på det Clinton gjorde for dem. Etter Clinton har demokratene tapt to ganger for en politisk lettvekter fra Texas, én gang med Al Gore som partiets kandidat og én gang med John Kerry. Partiet strever enda med å nå ut til amerikanske velgere. Da Clinton var ferdig, lusket Gore ut av skyggen hans. Han fremsto som en stiv og noe klossete presidentkandidat som skulle føre arven fra Clinton videre. Gore så mer ut som en tilbaketrukket bokholder enn en potensiell presidentkandidat som kunne lede verdens eneste gjenværende supermakt. Clinton-effekten ga han likevel nesten seieren.

På Labours landsmøte sa Brown at forholdet mellom han og Blair var et av de lengte og tetteste i moderne britisk politisk historie. De har jobbet sammen siden tidlig 90-tall og Brown har vært finansminister siden Blair suste inn i Downing Street i 1997. De har hatt sine opp – og nedturer, men det er hevet over en hver tvil at spenningen mellom dem har vært fruktbar for partiet og for landet. Den britiske økonomien, som i tiårene etter andre verdenskrig var svært ustabil, har stort sett bare pekt oppover. I tillegg har inflasjonen og arbeidsledigheten vært lav. Det er derfor er riktig som Brown sa i talen sin at dette er et av de mest suksessrike arbeidsforhold i britisk politikk, selv om Brown alltid har aspirert til lederjobben. Blairs tidligere rådgiver Peter Mandelson sa på landsmøte at Brown alltid hadde vært sur fordi Blair ble leder i1994. Men nå kan jobben bli hans.

Men vil han klare å overta arven etter Blair? – og føre Labour til nye valgseire? Eller vil hans dager som toppolitiker ende på samme måte som Al Gore? Det berømte hoppet etter Virkola blir ikke enkelt for Brown, som er vesentlig forskjellig fra Blair – til glede for mange i partiet, men til fortvilelse for andre.

Da Blair i 2004 kunngjorde at han ikke ønsket å stille til mer enn tre valg, begynte de interne stridighetene i partiet. Frontene ble spissere, Blair har aldri vært godt likt av bredden i partiet, men de holdt ut med ham så lenge han vant valg og partiet var populært på alle meningsmålinger. Mange i partiet ser Blair som et nødvendig onde for å få gjennomført noe labourpolitikk, og det er bedre med Blair i statsminister-boligen enn et alternativ fra de konservative. Labour har nå sittet ved makten i snart ti år og meningsmålingene har pekt nedover siden invasjonen av Irak. Blair er plutselig blitt en belastning for partiet istedenfor det gode og aktivum han var frem til Irak. Som andre ledere og politikere, er Blair også blitt et offer for datostempling - ”best før”. Blair har gått fra å være en uunnværlig valgvinner for partiet til å bli en syndebukk og en politisk belastning som må fjernes.

I politikken, som mange andre steder, er det en hårfin balansegang mellom suksess og fiasko. Når det gjelder Blair, er det først og fremst utenrikspolitikken og dens konsekvenser som har felt Blair. Dette er litt paradoksalt når all statistikk viser at det er innenrikspolitikken som er det mest utslagsgivende ved parlamentsvalg. Ved forrige valg, hvor Labour ble hardt straffet for Irak, var da trenden noe annerledes og spørsmålet er om de britiske velgerne i fremtiden vil være mer opptatt av utenrikspolitikk enn det de tradisjonelt har vært. Antagelig skyldes utslaget den politiske globaliseringen også britene har gjenstand for.

Talene til Brown og Blair på dette landsmøte bar derfor preg av rollebytte. Brown lanserte sitt lederskapskandidatur mens Blairs tale var hans siste på et landsmøte som leder for partiet. Blair la vekt på det som var gjort siden 1997 og trakk samtidig linjer fremover mot neste valg. Han vitset og tøyset, takket mange og sa at han synes det vanskelig, men riktig, å gå av. Brown, på sin side, hadde lagt bort sitt vanlige fokus på tall, prosenter og prognoser. Disse var skiftet ut med visjoner, politiske mål og en nærmere presentasjon av ham selv. Det var en klar adresse til velgerne om at han ikke er så kjedlig og arrogant som han er blitt beskyldt for. Men at han har politisk erfaring og teft som vil gjøre han til et sikkert valg, både som partileder og som statsminister.

Men dette er et langt lerret å bleke. Brown har langt igjen før han kan matche Blairs talegaver og evner til å trollbinde en hver forsamling. Talen på landsmøte var en begynnelse, men nå må Brown fremstå som den lederen han ønsker å bli. Skal han klare å konkurrere med den nye lederen for de konservative, David Cameron, må han jobbe med imaget og sin politiske retorikk. Han må bli mer direkte i stilen, både verbalt og i handling. Dessuten må han vise hvordan han ønsker å ta nye Labour videre og hvordan han kan og ønsker å sette sitt preg på politikken. At han har den politiske substansen som skal til, hersker det ingen tvil om. Men som de fleste vet er politikk blitt mer og mer showbiz, noe Labours landsmøte viste. Blair har gjennom tolv år som leder bevist at han behersker dette formatet og det presset det er å være i rampelyset. Han har enda mange saker han ønsker å få gjennomført.

Det er enda for tidlig å si om han klarer å komme ut av Blairs skygge eller om han ender opp som sin kollega Gore gjorde i USA. Faren er absolutt tilstede, og kanskje blir tiden med Brown som leder kortere enn det mange tror og håper.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb