Den glemte fredsmegler i Nord-Irland

Av: Jan Erik Mustad
Forlagsredaktør i Fagbokforlaget


Tidligere Førsteminister i Nord-Irland David Trimble satset sitt politiske liv på fred i provinsen. BBC dokumentaren, som nylig ble vist i Storbritannia, viser en utstøtt fredsmegler.

Første gang jeg
traff David Trimble var han på toppen av sin karriere. Året var 1998.
Trimble og John Hume, moderat nasjonalist og politisk motstander, hadde
akkurat vunnet Nobels Fredspris for sin innsats for fred i Nord-Irland.
Langfredagsavtalen ble undertegnet i påsken det året, og valg til den
nye desentraliserte folkeforforsamlingen ble avholdt i juni. Nord-Irland
skulle få sitt indre selvstyre for første gang siden 1972, da det
unionistdominerende Stormont ble avskaffet etter at 13 nasjonalister ble
drept på Den blodige søndagen (Bloody Sunday). Trimble, som leder av
det den gang største unionistpartiet Ulster Unionist Party, og
Hume, som leder av den gang største nasjonalistpartiet The Social
Democratic and Labour Party, var to av hovedmennene bak avtalen.
Hume var mannen bak hele det politiske rammeverket mens Trimble klarte
det ingen trodde han ville klare, nemlig å overtale den skeptiske
unionistbevegelsen til å godta fredslinjen.
Trimble slo
meg som en selvsikker mann. Han smilte fra øre til øre, og var ikke sen
med å ta en stor del av æren for at avtalen i det hele tatt ble
undertegnet. Med en lett belærende og noe arrogant tone fortalte han
sine tilhørere om hvordan han klarte å overtale partiet sitt til å
støtte fredsinitiativet. Og som tilhører til hans nobeltale, skjønte en
fort at her er en god retoriker som vet hvilke budskap han skal
kommunisere til sitt publikum. Som tidligere universitetsakademiker ved
Queen’s Universitet i Belfast vet han å formidle vanskelige tema på en
forstålig måte. Men nettopp på grunn av hans stil, også i privat
samtale, slo Trimble meg som en tilkneppet mann som holder sine
samtalepartnere på en armlengdes avstand. Hans mangel på ydmykhet i
tillegg til den noe overdrevne arrogansen ga han til tider et noe
usympatisk inntrykk, spesielt så lenge han var i samme rom som Hume, som
i aller høyeste grad er Trimbles rake motsetning. Hume er jordnær og
vennelig og var, ved denne anledningen, svært opptatt av de menneskene
han representerte. Nå skal det sies at Trimble var med på noe stort, noe
de færreste både i Storbritannia, Irland og Nord-Irland trodde var
mulig.
Men da jeg
traff han et par år senere, var smilet og selvsikkerheten nesten borte.
Han var preget av at Nord-Irland ikke hadde klart å tilpasse seg den nye
politiske hverdagen, og i tillegg hadde motstanden mot ham internt
begynt å bygge seg opp. Hans popularitet var dalende, og han måtte ved
flere anledninger sette sitt lederverv på prøve for å få gjennom sin
politikk. Atmosfæren i det unionistiske miljøet begynte å rette seg mot
Trimble, og han ble oftere og oftere beskyldt for å sette Nord-Irlands
konstitusjonelle tilknytning på spill. Videre ble han beskyldt for å
være mer opptatt av egen karriere og renommé i forhold til Tony Blair og
den britiske regjeringen enn han var opptatt av å høre på hans
unionistiske velgere i Nord-Irland. Dermed pekte pilen nedover for
Trimble, mens den til de grader pekte oppover for den mer
kontroversielle og ekstreme Ian Paisley, lederen til Democratic
Unionist Party. Ettersom misnøyen med Trimble og hans parti har
økt, er det Paisleys parti som vokst frem som det største partiet i
provinsen. Fredsprosessen er låst, selvstyreinstitusjonene, som ble
innsatt i etterkant av Langfredagsavtalen, har ligget nede siden
desember 2002 og Paisley har, på sedvanlig vis, nektet å ha noe med Sinn
Fein å gjøre. Den britiske og den irske regjeringen har nå satt en ny
tidsfrist for å få selvstyret på beina igjen. Det skal nå skje innen
november i år.
Fredsmegleren,
partilederen og den tidligere førsteministeren deltok i en stor
begivenhet. Han hadde grunn til å være stolt, også av egen innstas. Men
nå opplever Trimble medaljens bakside. Etter dalende popularitet, både i
partiet og blant velgerne i Nord-Irland, toppet nedturen seg ved det
britiske parlamentsvalget i fjor da han mistet den trygge valgkretsen
Upper Bann til sin rival i Democratic Unionist Party. Han trakk
seg som partileder da partiet mistet det unionistiske hegemoniet til
Paisleys parti. På én to tre sto Trimble tilbake på bar bakke uten noen
som helst slags politisk innflytelse. Det var uvant for en som var vant
til å omgåes presidenter og statsministere å plutselig være ute i
kulden. I følge han selv, lever han nå en kjedsommelig tilværelse, for
veien tilbake til blitslampene er antagelig alt for lang. Et bevis på
det er at han nå venter på å ”rykke opp” i Overhuset, noe som er tegn på
at den aktive politiske karrieren ligger bak han.
Og Trimble
var på mange måter en usannsynlig fredsmaker. Han ble valgt til leder av
Ulster Unionist Party i 1995 nettopp fordi de fleste så han
som en ”hardliner” som ikke ville vike en tomme i forhold nasjonalister
og republikanere. I ungdommen deltok han i kompromissløse
lojalistgrupper som med boldlige midler motarbeidet at Irland skulle
komme inn i forhandlingene om provinsens fremtid. Men da han ble valg
til partileder i 1995, opplevde mange Trimbles motsetningsfylte
personlighet. I partilderkampen sto han frem som den tøffe og
prinsipielle politikeren som under ingen omstendigheter skulle ”selge”
Nord-Irland til irene gjennom forhandlinger. Etter han var valgt
derimot, fikk pipen en annen lyd. Da ønsket han å treffe irske politiske
ledere i Dublin.
Dokumentaren Out
in the Cold, om Trimbles medgang og motgang, ble vist tirsdag i
påskeuken. Den sier relativt klart at Trimble gamblet både med sin egen
politiske karriere og med den nordirske befolkningens fremtid. Han tok
en stor risiko da han satt seg ned til forhandlingsbordet med Sinn Fein
og de to regjeringene. Trimble var nemlig overbevist om at han var den
rette til å overbevise Sinn Fein, og endog IRA, om at hans linje var den
beste for Nord-Irlands fremtid. Han hadde en klippfast tro på egne
evner, spesielt overtalelsesevner. Da Langfredagsavtalen ble undertegnet
for åtte år siden, etter lange og intense forhandlinger, var nok
Trimble én av dem som så avtalen som en ende i seg selv. Men for
befolkningen i Nord-Irland var det begynnelsen på en ny æra, hvor et
nytt politisk rammeverk skulle implementeres. Motstanden mot den nye
avtalen i unionistiske miljøer var større enn det Trimble trodde, og
denne undervurderingen la på mange måter grunnlaget for Trimbles nedtur.

For Trimble
hadde ikke sett skepsisen som hadde begynt å bre seg i hans egne rekker.
Og dermed var han fanget i sitt eget politiske nett. Hans egen
overbevisning om hva som var det rette for provinsen overskygget den
stigende uroen i den unionistiske delen av befolkningen. Flere som ble
intervjuet i dokumentaren, mente det var hans egen personlighet som
ødela for han. Den kompromissløse partilederen som ble valgt i 1995 til å
lede det største unionistpartiet gikk etter hvert med på kompromiss
etter kompromiss for å få Sinn Fein til forhandlingsbordet. Hans
kritikere mente også at Trimble i for stor grad støttet seg på Blair i
de avsluttende forhandlingsrundene, og at han ble både overkjørt og til
tider lurt av Downing Street. Det er beskyldninger Trimble selv svarte
slik på i dokumentaren: ”You might say that, I couldn’t possibly
comment.”
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb