Er fredsprosessen verd å redde?

Av: Jan Erik Mustad
Forlagsredaktør i Høyskoleforlaget
For kort tid siden ble alle de politiske institusjonene i Nord-Irland suspendert. Politikerne i provinsen mistet sitt politiske virke, og er satt under administrasjon fra London. Dette direkte styre betyr at det formelt er Nord-irlandminister John Reid som styrer, og det politiske vakuumet fører
til at både folkeforsamlingen og provinsregjeringen har lagt alle sine politiske saker på is. Dette er fjerde gangen, siden Langfredagsavtalen ble inngått i 1998, at den britiske regjeringen bruker smutthullet i desentraliseringsloven, og fratar Nord-Irland sitt indre selvstyre. Spørsmålet er hvor lenge den britiske regjeringen kan forsette å avikle for deretter å gjeninnsette de politiske institusjonene
i Nord-Irland uten at det får større konsekvenser. Og uansett hva som er grunnen til at dette kollapser: er det verdt å prøve å redde fredsprosessen? Eller er man kommet dit hen at man anser det politiske rammeverket– Langfredagsavtalen - for ufullstendig og/eller feilslått?

Det er nemlig Langfredagsavtalen, som ble undertegnet av partene 10. april for fire og et halvt år siden, som viderefører den nordirske fredsprosessen som ble påbegynt tidlig på 1990-tallet. Den legger grunnlaget for indre selvstyre med et maktfordelingsprinsipp mellom nasjonalister og unionister, som gjør at den ene parten ikke kan overkjøre den andre. Dette er et viktig prinsipp i en nasjon hvor majoriteten – Unionistene – styrte uavbrutt fra nasjonens opprettelse i 1921 og frem til det ”gamle” selvstyret ble avskaffet i 1972. Avtalen er derfor åpen, med politiske insitamenter for alle partiene.

Men avtalen har måttet tåle mange og til dels harde slag. Fire suspensjoner, gjentatte krav fra politiske partier om avskaffelse og, ikke minst, den stadige tilstedeværelsen av begge parters paramilitære
grupper, har gjort arbeidsforholdene vanskelig for provinsens politikere. Vold og terror har forekommet på tross av at begge parter er underlagt gjensidig våpenhvile. Allikevel har avtalen overlevd, mest fordi den britiske regjeringen har vist politisk vilje til å redde den, og fordi man har manglet andre reelle alternativer. Resultatet er blitt slik at avtalen sakte men sikkert har fostret mer mistillit og skepsis i stedet for det motsatte – brobygging og forståelse. Den positive effekten man håpte å oppnå gjennom politisk samarbeid, har stort sett uteblitt. Derfor har også den politiske dagsorden i for stor grad vært preget av forsvar og angrep istedenfor politisk arbeid.

Det er to hovedaspekter som i hele perioden har preget det politiske klimaet i Nord-Irland på en negativ måte. Disse henger sammen. Det ene er tilstedeværelsen av IRA gjennom sin politiske fløy
Sinn Fein. Det andre er den økende motstanden mot hele fredsprosessen fra de moderate unionistene – Ulster Unionist Party (UUP) og deres tilhengere.

Sinn Fein har to representanter i provinsregjeringen og en rekke medlemmer i folkeforsamlingen.
Avvæpning av paramilitære grupper, inkludert IRA, skulle foregå i de to årene etter avtalen ble undertegnet. Selv om noe avvæpning har forekommet, har verken lojalister eller republikanere oppfylt dette punktet. Men forskjellen er at ingen av de lojalistiske gruppene har politisk representasjon
i regjeringen. Det har IRA gjennom Sinn Fein, og derfor har presset på IRA vært stort i hele perioden. Sinn Feins leder Gerry Adams sier han ikke har innflytelse over lederskapet i IRA, og at organisasjonen selv må stå til rette for manglende innlevering av våpen.

I følge førsteminister David Trimble, som tilhører UUP, må Sinn Feins politiske deltagelse få konsekvenser når ikke IRA oppfyller sine avtaleforpliktelser. Motstanden mot fortsatt samarbeid med
Sinn Fein har økt i Trimbles eget parti, og partiets velgere er heller ikke like innstilt på videre samarbeid. Det er i all hovedsak denne motsetningen som har ført til de tre tidligere suspensjonene. Men denne gangen er situasjonen mer alvorlig enn før, selv om problemstillingen er den samme.

I følge Nord-irsk politi, som nylig stormet Sinn Feins kontorer i parlamentsbygningen, er der funnet dokumenter som direkte knytter Sinn Fein til IRA. Det er funnet lister med navn på 2000 fengselsoffiserer og andre mulige terrormål. To av Sinn Feins representanter ble anholdt og tiltalt for oppbevaring av dokumenter ”som tilsynelatende skulle være til hjelp for terrorister.” Funnene er like nedbrytende som de er alvorlige. For det bekrefter det UUP og de andre mer ekstreme unionistpartiene har hevdet lenge – at IRA driver enda en omfattende kartlegging og planlegging av mulig terrorisme samtidig som deres politiske fløy driver politikk i provinsregjeringen. Videre går
spekulasjonene om det finnes en muldvarp i det britiske Nord-irlandministeriet. Dokumentasjonen viser i allefall tydelig at IRA har utnyttet Sinn Feins posisjon i provinsens styre og stell.

Vakuumet som fredsprosessen nå befinner seg i kan bli stort og suspensjonen langvarig.  Statsministrene i Storbritannia og Irland, Tony Blair og Bertie Ahern må prøve å bevare selve arkitekturen i Langfredagsavtalen,men en del av rammeverket må nå revideres. Det er uholdbart å bruke suspensjonsklausulen hver gang problemer oppstår, så Blair og Ahern må finne andre virkemidler. For det er viktig å holde fokus på politikk, slik at volden og terroren ikke brer mer om seg. Blair og Ahern må stå fast på sine prinsipper om at terrortrusselen må fjernes en gang for alle da dette selvsagt ikke er forenligdemokratiet provinsen så sårt trenger.

Foreløpig er der ingen
alternativer til Langfredagsavtalen. Men det som er sikkert er at prosessen ikke kan forsette med den sterke forbindelsen det er mellom IRA og Sinn Fein. Man har nådd et tidspunktet hvor IRA enten må innlevere alle sine våpen, og eventuelt oppløse seg selv, eller at Sinn Fein viser gjennom ord og handling at partiet ikke lenger har bruk for en paramilitær gruppe i sine rekker. Og det haster. For motstanden mot Langfredagsavtalen vokser, spesielt i den unionistiske delen av befolkningen. I
følge en meningsmåling utført av BBC, er det nå bare 1/3 av unionistene som støtter avtalen.
Totalt i Nord-Irland viser målingen at bare 56% mener avtalen bør videreføres, noe som er en nedgang på mer enn 10% i løpet av en toårs periode. Med så lite støtte i folket, sier det seg selv at avtalen må endres. Blair, Ahern og politikerne i Nord-Irland må komme frem til en politisk løsning som er forankret i begge tradisjonene. Det er en formidabel oppgave. Men klarer de det ikke, faller de politiske institusjonene sammen med den avtalen som for fire og et halvt siden opprettet dem. Veien tilbake til permanent direkte styre fra London er derfor nå kortereenn på lang tid.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb