Hardt mot hardt i Nord-Irland

Av: Jan Erik Mustad
Redaksjonsansvarlig i Høyskoleforlaget
Førsteminister i Nord-Irland
David Trimble trakk seg fra sin stilling 1. juli. Han sier han
ikke lenger kan fortsette å lede den desentraliserte
folkeforsamlingen
i Nord-Irland når ikke IRA overholder frister for innlevering
av våpen – noe den tre år gamle Langfredagsavtalen
setter som forutsetting for fortsatt politisk virke i forsamlingen.
1. juli 2001 var fristen som ble satt av partene for over et
år siden, og enda foreligger ingen våpen fra IRA.
Dette er tredje tidsfrist som ikke blir overholdt, og i følge
Trimble og unionistene holder IRA og deres politiske fløy
Sinn Fein hele fredsavtalen for narr. Men det er verdt å
merke seg at alle tre tidsfristene er satt av den britiske og
irske regjering i samarbeid med unionistene. Sinn Fein og IRA
har aldri godtatt frister satt av motparten, og ønsker
heller ikke denne gangen å overholde fristen. Hvor alvorlig
Trimbles avgang blir, avhenger av hvilken politisk løsning
partene velger.

Avvæpningen av paramilitære
grupper har under hele fredsprosessen vært et sentralt
spørsmål. Fredsavtalen fra 1998 legger opp til at
innlevering av våpen fra disse gruppene skulle skje i løpet
av to år, og at avvæpningen skulle skje parallelt
med at andre punkter fra avtalen ble implementert. Etter tre
år er altså ingen våpen kommet på bordet
verken fra IRA eller fra de lojalistiske gruppene. IRAs motpart
– Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force
(UVF) – sitter på vel så mye våpen som
IRA, og har ikke vist noe større vilje til å avlevere
våpen enn IRA.

Den pågående stillingskrigen mellom disse gruppene symboliserer den generelle konflikten mellom
nasjonalister og unionister som har preget provinsen siden den ble opprettet i 1921. Spesielt etter direkte styre ble innført fra London i 1972, har flere forsøk på forsoning mellom gruppene i Nord-Irland havarert. Først etter at Tony Blair og Labour kom til makten i 1997, ble det fortgang i fredssamtalene, og mange trodde Langfredagsavtalen ville bane vei for endelig fred og forsoning. Men etter hvert som tiden gikk, ble også partenes forskjellige fortolkning av avtalen klarere, og den gryende optimismen ble avlyst av mer nøkternhet.

Nasjonalistene ser avvæpning av IRA i sammenheng med andre sentrale avtalepunkter som britisk
avmilitarisering av Nord-Irland og omfattende endringer av den unionistdominerte politistyrken (RUC). Argumentet deres er at så lenge ingenting har skjedd på disse nevnte punktene, kan heller ingen forvente våpen fra IRA. Unionistene på sin side har helt siden 1970-årene hevdet at våpenhvile
og senere våpeninnlevering fra IRA, er en forutsetning for politisk samarbeid. I løpet av forhandlingene som førte til Langfredagsavtalen, gikk de moderate unionistene med Trimble i spissen allikevel med på å begynne regjeringssamarbeidet med Sinn Fein uten våpeninnlevering fra IRA. De mer radikale unionistene med pastor Ian Paisly i spissen har hele tiden jobbet mot fredsavtalen fordi de mener hele avtalen er et svik mot provinsens unionister. Forrige gang Trimble truet med å trekke seg, suspenderte daværende Nordirlandminister Peter Mandelson alle de desentraliserte institusjonene, og gjeninnførte et foreløpig direkte styre fra London. Selv om suspensjonen heldigvis ble kortvarig, er dette noe som kan skje igjen, i kjølvannet av Trimbles avgang.

For Tony Blair og hans irske kollega Bertie Ahern har nå seks uker på å finne en løsning på førsteministerproblemet. Lovgivningen som fulgte desentraliseringen av makt fra London til Belfast fastslår nemlig at den Nord-irske folkeforsamlingen ikke kan være uten førsteminister i mer enn seks uker. Det betyr at hvis ingen løsning er funnet innen 12. august, gjeninnsettes direkte styre fra London og folkeforsamlingen med dens samleregjering avskaffes. Men dette er et alternativ ingen av partene ønsker. Derfor blir de nærmeste ukene preget av intense forhandlinger både på statsråd- og på ministernivå for å komme til en annen løsning.

Og der finnes alternativer til avskaffelse. Det mest ønskelige er åpenbart å få Trimble tilbake i posisjon. Men for at det skal skje må nasjonalistene komme på banen med en klar våpenstrategi.
Ved forrige korssvei åpnet IRA flere våpenlagre slik at internasjonale observatører kunne konstatere at våpen var blitt gjort ubrukelige. Trimble og unionistene godtok dette som et skritt på veien mot avvæpning, og det interne styret ble gjeninnsatt. Denne gangen må nok avvæpningsplanen fra IRA være mer eksplisitt hvis Trimble skal komme tilbake. Et annet alternativ er å oppløse folkeforsamlingen og dermed utskrive nyvalg. Da vil en ny førsteminister bli demokratisk valgt, og man vil få en ny nord-irsk regjeringskonstalasjon. Men dette er antagelig et scenario de færreste ønsker.
Ved det britiske parlamentsvalget 7. juni gikk nemlig partiene som støtter fredsavtalen sterkt tilbake mens antipartiene gikk sterk frem. Ved et rent nord-irsk valg, er man redd for at disse tendensene skal styrkes, og at motstandspartiene etter hvert vil totalt ødelegge den skjøre prosessen.

Det tredje alternativet, som for øyeblikket virker mest sannsynlig, er at institusjonene igjen blir suspendert. Da fryses folkeforsamlingen og samarbeidsregjeringen med den sammensetningen den nå har, og disse kan fort gjeninnsettes av nåværende Nordirlandminister John Reid uten videre lovgivning. Selv om dette nå virker mest sannsynlig, er det likevel en uheldig løsning. Å ty til dette virkemidlet igjen – ett år etter det ble gjort forrige gang – vitner om en fastlåst prosess som har liten mulighet for fremgang. Løsningen bærer preg av oppgitthet, og sender farlige signaler både til befolkningen og til de paramilitære gruppene. Med motstandspartiene på fremmarsj er suspensjon et signal på at de ytterliggående gruppene enda har overtaket, og at hele fredsprosessen dermed går
gal vei.

Derfor bli de nærmeste ukene nok en gang avgjørende for graden av optimisme som kan knyttes til fredsprosessen. Trimbles avgang sammenfaller dessverre med en årstid hvor spenningsnivået i Nord-Irland alltid er høyt. Den protestantiske Oransjeordenen har innledet årets marsjsesong, og de store marsjene i Portadown og Belfast vil bli avholdt i løpet av de nærmeste ukene. Med en usikker politisk fremtid, er det av avgjørende betydning å holde alle ytterliggående grupper under kontroll. Nord-Irlands korte historie har nemlig vist oss at det er kun et sterkt og stabilt politisk rammeverk som kan holde terroren i sjakk.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb