Nord-Irland i brann – igjen!

Av: Jan Erik Mustad
Redaksjonsansvarlig i Høyskoleforlaget
Kort tid etter at den britiske Nord-irlandminister, Peter Mandelson, gjeninnsatte den desentraliserte nordirske folkeforsamlingen, trues provinsen nok en gang av terror og vold. Men denne gangen er det ikke lojalister og republikanere som kjemper mot hverandre, men snarere lojalistiske paramilitære grupper som sloss innbyrdes. Den britiske regjeringen og britisk media har avdramatisert drapene og sammenstøtene, og avfeid det hele som bandeoppgjør mellom halvkriminelle grupper som ønsker territorial kontroll over så store unionistiske områder som mulig. Og selv om dette er én del av bildet, er nok virkeligheten mye mer kompleks enn som så. De nylige sammenstøtene handler også politiske og personlige motsetninger som åpenbart er i stand til å velte hele fredsprosessen hvis de får
fortsette å utvikle seg slik mange frykter.

De to stridende gruppene – Ulster Freedom Fighters (UFF) og Ulster Volunteer Force (UVF) – er begge underlagt den kollektive lojalistiske våpenhvilen inngått i oktober 1994 som var tilsvar til IRAs våpenhvile annonsert én måned tidligere. Begge disse våpenhvilene var med på å bane veien for Langfredagsavtalen som ble underskrevet påsken 1998. UVF og UFF er de mest fryktede paramilitære gruppene på protestantisklojalisitisk side, og tidlig på 1990-tallet var UFF ansvarlig for flere drap enn sin mer kjente fiende på republikansk side – IRA.

UFF er en fraksjon av en enda større gruppe som kaller seg Ulster Defence Association (UDA). UDA er den største av alle de paramilitære gruppene i Nord-Irland, og var en lovlig organisasjon fra de ble stiftet i 1971 og frem til 1992. Daværende Nord-irlandminister Patrick Mayhew forbød da organisasjonen etter at sikkerhetsstyrker oppdaget at UDA utførte drap og terror under dekknavnet
UFF. I sine glansdager på 1980-tallet hadde UDA en enorm medlemsskare som telte flere titalls tusener. De proklamerte seg som en forsvarsorganisasjon for protestantisk-unionistiske idealer, og hadde som mål å tiltrekke seg alle unionister som ikke ønsket Nord-Irland gjenforent med republikken
Irland. Majoriteten av medlemmene ble likevel rekruttert fra den unionistiske arbeiderklassen i Belfast og Lisburn. Den politiske fløyen av UDA/UFF heter Ulster Democratic Party – et lite unioinistisk parti som ikke har noen plasser i den desentraliserte Nord-irlandforsamlingen.

UVF er en organisasjon med mye lengre tradisjoner enn UDA. UVF ble dannet i 1912 som en  motstandsgruppe som kjempet mot at Irland (den gang britisk koloni) skulle få eget selvstyre. I 1966 ble organisasjonen mer militant og  signaliserte at de ikke bare ville kjempe mot fienden – IRA – men
at de også ville slå til mot ettergivende unionister. Mange historikere mener at to drap utført av UVF i 1966 utløste den paramilitære "krigen" som herjet Nord-Irland fra slutten av 60-tallet frem til  Langfredagsavtalen ble undertegnet i 1998. UVFs politiske fløy – Progressive Unionist Party (PUP) – har to representanter i folkeforsamlingen, og har mange av sine medlemmer samlet i Shankill området
i vest Belfast.

Tradisjonelt har avstanden mellom de paramilitære gruppene og de respektive politiske partiene vært liten. Politikere brukte sine paramilitære grupper for å uttrykke og oppnå sine politiske mål. Slik Sinn Fein har hatt kontroll på IRAs aktiviteter, har PUP og UDP hatt kontroll på UVF og UFF. Men etter Langfredagsavtalen ble undertegnet har avstanden mellom politikk og paramilitarisme økt. Ettersom fredsprosessen gikk fremover ble det mer fokus på politikk, og partiene som representerte de paramilitære gruppene fikk klar beskjed om bruke sin innflytelse for å få slutt på terroren. Mange politikere så da muligheten til å øve politisk innflytelse, mens mange i de paramilitære gruppene satt igjen noe desillusjonerte. Den volden som er utført siden 1998, er derfor utført av små grupper innen disse organisasjonene som enda ønsker å bruke terror for å nå sine mål, og som i sin fortvilte kamp enda vil vise at de har innflytelse.

Uoverensstemmelsen som har funnet sted de siste ukene mellom UFF og UVF bunner da i intern uenighet om hvordan disse organisasjonene skal forholde seg til fredsprosessen. I den maktkampen som nå utspiller seg, er det derfor viktig å posisjonere seg i forhold til hverandre, og sikre støtte fra så store lojalistiske områder som mulig. Shankill området i Belfast, hvor det meste av feidene har funnet
sted, er det området av Nord-Irland som har rekruttert flest medlemmer både til UFF og til UVF. Derfor er spenningen høy i dette området.

Det som nylig fikk begeret til å renne over var antagelig nærværet av tidligere straffedømte lojalistiske terrorister, som i fjor ble løslatt som del av Langfredagsavtalen. Avtalen la opp til en gradvis løslatelse av fanger fra begge sider i konflikten som var straffedømte for drap og terrorisme. Det de færreste likevel er klar over, er at disse fangene er ute på lisens som sterkt begrenser deres aktivitet. Kan det dokumenteres at de på noen som helst måte er innblandet i kriminelle handlinger, blir lisensen inndratt
og veien tilbake til fengselet et kort. Det var dette som nylig skjedde med den tidligere UFF kommandøren Johnny "Mad Dog" Adair. Mye tyder på at hans nærvær fikk spenningen til å øke mellom UVF og UFF, og selv om han ikke var direkte involvert i den pågående feiden, var hans
tilstedeværelse på viktige arrangementer nok for politiet til å inndra lisensen hans. I stedet for å holde en lav profil, slik de fleste frigitte fangene har gjort, var Adair tilstede på mange unionistiske nøkkelbegivenheter. Den provokasjonen det åpenbart har vært for begge gruppene, har ført til at britiske militærtropper igjen ble sendt til Nord-Irland for første gang etter at Langfredagsavtalen kom på plass.

Den siste tids hendelser gjør at mange av Nord-Irlands innbyggere enda er i tvil om freden noen gang vil slå rot. Den tradisjonelle sekteriske konflikten er nå avløst av bitter strid innad i lojalistiske rekker. I god nordirsk tradisjon avløser det ene problemet det andre – forrige gang var det avvæpning av de paramilitære gruppene som sto sentralt – denne gangen er det bruken av de samme våpnene som skaper frykt for at fredsprosessen skal få ytterligere tilbakeslag. Håpet er nå at dette blir løst gjennom forhandlinger mellom gruppenes politiske organer og andre, tyngre politiske partier. Målet er selvsagt i få bukt med den økende volden, og etterhvert prøve å marginalisere de ekstreme fraksjonene i en slik grad at hovedfokus igjen er på politikerne og ikke på de paramilitære gruppene.
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb