Tilbakeslag for fredsprosessen i Nord-Irland

Av: Jan Erik Mustad
Redaksjonsansvarlig i Høyskoleforlaget
Etter at den britiske minister for Nord-Irland Peter Mandelson fredag suspenderte provinsforsamlingen i Nord-Irland, svarte IRA tirsdag (15. februar) med å trekke seg fra samarbeidet med den internasjonale kommisjonen som overvåker våpeninnlevering. Siden 17. november i fjor har en IRA representant samarbeidet med kommisjonen for å finne en timeplan for innlevering av IRAs våpen. Langfredagsavtalen fra 1998 legger nemlig opp til at alle paramilitære grupper, på begge sider av konflikten, skal innlevere våpen innen 22. mai i år. Men sinnene er nå satt i kok i republikanske kretser, fordi de mener unionistene og den britiske regjeringen opererer utenfor Langfredagsavtalen.

Da provinsforsamlingen ble opprettet i desember i fjor, var det en forutsetning for unioinistleder og førsteminister David Trimble at IRA på en tydelig måte måtte vise at de var innstilt på varig fred. Det var derfor et krav fra Trimble at IRA måtte begynne å innlevere våpen til den internasjonale kommisjonen før 1. februar i år. Lederskapet i Trimbles parti var klare i sin tale; de ville under ingen omstendigheter ha noe regjeringssamarbeid med IRAs politiske fløy Sinn Fein så lenge ingen våpen kom på bordet. Men partiet var villig til å ta en sjanse for å få gang de politiske institusjonene i Nord-Irland. Med knappest mulig flertall, fikk Trimble gjennomslag i partiets ledelse for å sette i gang samarbeidet med Sinn Fein på nevnte grunnlag. Derfor er det riktig å si at Trimble satt sin politiske
karriere på spill for å få i gang provinsforsamlingen. Siden han hadde rakt ut en hånd, var det til en viss grad et berettiget håp om at Sinn Fein og IRA ville gjøre det samme, og begynne våpeninnlevering før den satte fristen.

Men den gang ei. Rapporten fra lederen av den internasjonale kommisjonen, som da førte til de siste ukers omveltninger, antydet ingen timeplan for  våpeninnlevering fra IRA. Trimble så da ingen annen utvei enn å true med å trekke seg som førsteminister, hvis ikke det kravet som ble satt til IRA i november i fjor ble innfridd. Dermed var situasjonen nærmest umulig å håndtere for den britiske og den irske regjeringen. Uansett strategi, så ville iallefall en av partene i Nord-Irland reagere negativt. Nord-irlandminister Mandelson hadde to reelle alternativer. Han kunne enten la provinsforsamlingen fortsette som den hadde gjort siden desember 1999 på tross av Trimbles trussel og manglende
våpeninnlevering fra IRA, eller han kunne suspendere alle politiske institusjoner med umiddelbar virkning. Som vi nå vet valgte Mandelson det siste. Og selv om han gjorde det med tungt hjerte, var det egentlig ikke noe alternativ. Hadde han valgt løsning nummer en, ville provinsforsamlingen falt
sammen når Trimble trakk seg som førsteminister, og med det største unionistpartiet ute av forsamlingen, var et videre samarbeid umulig. Derfor var det å fryse forsamlingen et bedre alternativ, og Mandelson har nå mulighet til å gjenninsette institusjonene uten videre lovbehandling.

Men suspensjonen har, som nevnt ovenfor, gjort Sinn Fein og IRA fiendtlig innstilt til hele
fredsprosessen. De hevder at det nå foreligger et komplott mellom Mandelson og Trimble, og beskylder begge parter for å bryte den tidsplanen som Langfredagsavtalen legger opp til. Sinn Fein mener de er offer for en kunstig frist satt av Trimble og hans parti, og synes det er uhørt at ett parti i provinsforsamlingen kan ta seg slik til rette og nærmest diktere hele prosessen. IRA hevder at de aldri vil forholde seg til tidsfrister satt av unionistene, eller for den saks skyld den britiske regjeringen.
De mener at alle parter har å holde seg til Langfredagsavtalen som klart og tydelig sier at mai i år er fristen for avvæpning.

Som man forstår har de siste ukene fortonet seg mer som stillingskrig enn utveksling av politiske meninger. Partene har igjen inntatt den forsvarsposisjonen som har preget Nord-Irland i flere tiår, og dette har igjen ført til at situasjonen for øyeblikket er meget spent. Selv om veien tilbake til vold og terror er lang, og kanskje noe de færreste ønsker nå, kan man i Nord-Irland aldri utelukke slike handlinger.

Men hvem har rett? - og hvorfor er spørsmålet om avvæpning så sentralt i hele fredsprosessen?

Partene i Nord-Irland har siden 1921, da Nord-Irland formelt ble opprettet, levd i et  motsetningsforhold, hvor både nasjonalister og unionister har gjort krav på samme landområde. Med et flertall av unioinister både i Nord-Irland generelt, og i politistyrken (RUC) spesielt, var det mange nasjonalister som følte seg truet av unionistene og den britiske regjeringen, som historisk har gitt sin støtte til det unionistiske flertallet. Tilliten var derimot større til IRA, og den beskyttelse IRA ga til hardt prøvede nasjonalister gjorde IRA til en lokal politistyrke. IRA har siden 1919 kjempet mot britisk styre av Nord-Irland, og hele veien gjort dette med våpen. De hevder at "krigen" ikke er tapt, og at det derfor ikke er noe presidens i slike konflikter for at våpen skal overgis. Våpen er også sett på som en trygghet i mange nasjonalistiske miljøer da frykten for å bli gjort til annenrangs borgere i et unioinistisk Nord-Irland absolutt er tilstede. Sett i slikt lys, er  våpeninnlevering mer enn en symbolsk handling. Alle vet nemlig at IRA uten problemer kan avvæpnes den ene uken, for så å ruste opp uken etter.

Spørsmålet om hvem som har rett i den nåværende situasjonen, er vanskelig å si, og kommer selvsagt an på øynene som ser. Sinn Fein og IRA har rett når de hevder at unionistene og den britiske regjeringen opererer med datoer som ikke er del av Langfredagsavtalen. Samtidig kan man si at Trimble og hans unionistparti tok sine forhåndsregler da partiet gikk med på å danne provinsregjering med Sinn Fein uten IRA- våpen på bordet. De gav IRA to måneder for å vise at de var genuint interessert i varig fred. IRA mener de signaliserer dette ved å la våpnene ligge stille, mens altså unionistene ikke mener dette er nok. Med to syn som gjensidig utelukker hverandre, må man nå prøve å finne veien rundt det problemet. IRAs motivasjon for å bryte kontakten med den internasjonale våpenkommisjonen, er at de hevder unionistene allerede har brutt Langfredagsavtalen ved å innføre nye tidsfrister for våpeninnlevering. Har unionistene først brutt avtalen, har IRA dessverre ingen betenkeligheter med å gjøre det samme. Brutte løfter er noe av det som tidligere har veltet fred og
forsoning i Nord-Irland. La oss håpe dette mønsteret ikke gjentar seg nå
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb