I påvente av fred i Nord-Irland

Av: Jan Erik Mustad
Forlagsredaktør i Høyskoleforlaget
Fredsprosessen i Nord-Irland fortsetter selv David Trimble og Ulsterunionistene (UUP) nylig avviste lovforslaget fra den britiske regjeringen om en gradvis overføring av makt til en intern nordirsk regjering. Den britiske regjeringen var forberedt på å gjøre de konstitusjonelle og strukturelle endringene som var nødvendig for å opprette provinsregjeringen i Belfast. Men det største partiet både i folkeforsamlingen og i Nord-Irland som sådan, sa altså foreløpig nei til å sitte i regjering med Sinn Fein, den politiske fløyen av IRA, før IRA har innlevert våpnene, eller i alle fall har presentert en detaljert plan for når dette skal skje. For her ligger hovedproblemet i de nåværende fredsforhandlingene. Ulsterunionistene nekter å sitte i regjering med Sinn Fein før IRA har innlevert våpnene, mens Sinn Fein på sin side hevder at innlevering av våpen ikke er en forutsetning for å delta i regjeringen. Dessuten er unionistene misfornøyd med den planen som den britiske regjeringen satte opp hvis Sinn Fein får regjeringsmakt og IRA, mot formodning, nekter å avgi våpen.

I diskusjonen som nå pågår hevder begge partene at Belfastavtalen (Langfredagsavtalen) fra april 1998 underbygger deres syn, og at den andre parten prøver å omskrive den eksisterende teksten. Spørsmålet er om selve iverksettelsen av avtalen skal velte hele den positive utviklingen Nord-Irland har hatt de siste årene. Diskusjonen om hvem av partene som prøver å omskrive avtalen er for så vidt ikke interessant i seg selv. Teksten sier ganske klart at alle de paramilitære grupper, både republikanske og lojalistiske, skal skje innen mai 2000, altså to år etter avtalen ble underskrevet. Teksten sier dog ingenting om at avvæpning er en forutsetning for å få sitte i regjeringen. La oss minne om at det også er flere partier på unionistisk side som har nær kontakt med paramilitære grupper, og at det ikke bare er IRA som sitter på våpen i Nord-Irland.

Det interessante spørsmålet som dukker opp igjen nå, er hva den britiske
forhandlingsdelegasjonen lovet partene under forhandlingsinnspurten påsken 1998. Lovet statsminister Tony Blair og Nord-irlandminister Mo Mowlam for mye under de bilaterale forhandlingene i fjor for å få partene til å signere? Mye tyder faktisk på at Blair har tatt munnen for full og understreket overfor unionistene at IRA måtte avlevere våpenene før regjeringssetene kunne inntas. Han kan samtidig ha antydet overfor Sinn Fein at dette aldri ville være en forutsetning for deltagelse, men at avvæpning måtte skje innen to år, slik avtalen sier. Dette er en problemstilling som helt klart er relevant nå fordi den i fjor holdt på å velte hele avtalen. Avvæpning av IRA har vært et nøkkelspørsmål for unionistene i mange år, og de har alltid sagt om Sinn Fein; "ingen våpen, ingen regjeringsdeltagelse". Dette har lenge vært partiets offisielle linje, og den kan de i følge Trimble ikke avvike fra. Men hvis situasjonen er slik at Blair har forlovet seg og dermed forsterket problemet, reiser to spørsmål seg. Hvorfor gjorde han det på denne måten i forhandlingsinnspurten – og hva kan han nå gjøre for å få fart på den fastlåste situasjonen?

Avtalen fra i fjor er på langt nær en avtale som ga garantier for fred. Den ble frem forhandlet på overtid, etter intenst arbeid fra alle deltagerne. To dager før den ble undertegnet var partene
enda langt fra hverandre, og ett av de sentrale spørsmål det ble forhandlet om mot slutten va nettopp avlevering av våpen, og hvordan dette skulle gjøres. Da avtalen ble undertegnet 10. april 1998, var ikke motsetningene forsvunnet, selv om avtalen var undertegnet. Resultatet var at man fikk en åpen avtale som hadde noe å tilby alle partiene. Det lå i kortene at man måtte fire på noen krav for å få andre oppfylt. Blair sa gjentatte ganger at partene måtte tore å ta sjanser for å oppnå en fredelig løsning, og roste alle etter at avtalen ble undertegnet. Men Blair er en mann av store ord og store visjoner. Han hadde sammen med sin irske kollega Bertie Ahern fått på plass det politiske rammeverket som skulle bane vei for desentralisering av makten til en nordirsk folkeforsamling og regjering i Belfast. Han hadde gjort noe ingen trodde var mulig da han kom til makten i mai 1997, nemlig å skape forsoning i en provins som har
vært herjet av vold og mistillit i århundrer.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb