Nord-irsk fredsavtale på overtid

Av: Jan Erik Mustad
Universitetetslektor ved Universitetet i Oslo
Langfredag ble partene i Nord-Irland  konflikten enige om en fredsavtale for Nord-Irland – på overtid. Tidsfristen gikk nemlig ut ved midnatt Skjærtorsdag, men partene var så nær enighet at man bestemte seg for å forhandle på overtid. Under kyndig ledelse av de to statsministerene Bertie Ahern og Tony Blair, og med sporadisk hjelp fra president Bill Clinton, ble forhandlingsleder George Mitchells utkast, presentert fire dager tidligere, noe justert. I sin nåværende form er det på 69 sider. Dokumentet legger grunnlaget for hvordan Nord-Irland konstitusjonelt skal styres i fremtiden, og sikrer nasjonalistene større politisk innflytelse enn de noen gang tidligere har hatt. Avtalen skal nå legges frem for
folket både i Nord-Irland og Irland i en folkeavstemning 22. mai, og det er opp til velgerne å bestemme om de strukturer og den enighet som er nedfelt i avtalen, skal bli virkelighet. Men betyr denne avtalen dermed at det blir slutt på drap, vold og hat i Nord-Irland? Og at dette området, som de siste tretti årene har mistet over 3200 av sine innbyggere, kan begynne å innstille seg på fred?

Det er viktig å understreke at dette dokumentet først og fremst er en politisk avtale som setter rammebetingelser for hvordan Nord-Irland skal styres, og hva slags forbindelser provinsen ska ha til henholdsvis Dublin og London. Som mange vet, har Nord-Irland vært direkte styrt fra London siden 1972, etter at det interne nordirske  parlamentet Stormont ble avskaffet grunnet interne stridigheter mellom nasjonalister og unionister. Regjeringen i London mente det var best at den hadde full politisk kontroll med situasjonen, spesielt når volden i midten av 70-årene ble trappet opp ra begge sider.
Det var allikevel ikke regjeringens intensjon å opprettholde direkte styre så lenge som den har gjort. Men med statsminister Blair har desentralisering av makt til Skottland, Wales og nå forhåpentligvis Nord-Irland, vært et klart politisk mål. Og selv om forhandlingene om Nord-Irland har pågått
i årevis, ble det ikke ordentlig fart i sakene før Blair kom til makten i mai i fjor. Sammen med sin minister for Nord-Irland Marjorie Mowlam, har Blair fått fortgang i prosessen, og det er han, mer enn noen annen, som sitter igjen som triumfatoren etter at enighet nå endelig er oppnådd.

Da Blair kom til makten i fjor, var det mange som lurte på om rett og slett var politisk naiv, eller om han bare manglet innsikt i hva Nord-Irland konflikten egentlig dreide seg om. Hvordan kunne en konflikt, som hadde vart i århundrer, og som er blitt forhandler om så lenge, bli løst i løpet av ett år? Og hvordan kunne denne unge og relativt uerfarne politikeren tro at han kunne bidra til å løse en så gammel og særs vanskelig konflikt? Men Blair opprettholdt sin korte tidsfrist, og gjentok gang på gang at en avtale måtte ligge på bordet før 1. mai 1998. Ingen trodde han ville lykkes. Han hadde både historien og alle øvrige odds mot seg. Men heri lå også Blairs mulighet til å lykkes. Han uttrykte seg i klare ordelag om hva han aktet å gjøre.

Dermed visste forhandlingspartene hva de hadde å forholde seg til. Selv om deres utgangspunkt
var, og enda er, svært forskjellig – unionistene ønsker å forbli i den britiske unionen, mens nasjonalistene ønsker å bli en del av Irland – ønsket begge sider å forhandle. Spesielt etter at den nye fristen ble satt, ønsket ingen av partene å trekke seg fra forhandlingene. De som gjorde det ville få skylden for å sabotere hele prosessen, og det hadde ingen av partene råd til. En annen frykt partene følte var at en konstitusjonell løsning kunne bli påtvunget Nord-Irland, hvis partene internt i provinsen aldri kunne enes om en løsning. Med Blairs store manøvreringsmulighet i Underhuset var det nemlig det en reell mulighet. Derfor følte partene det helt nødvendig å delta i forhandlinger, slik at eventuell beslutninger ikke skulle bli fattet i deres fravær.

Men det må understrekes at avtalen er politisk, og på ingen måte en garanti for at det skal bli fred. Det har under forhandlingene vært ytterliggående halvmilitære grupper på begge sider som hverken aksepterer forhandlingene eller de to  våpenhvilene. Et politisk dokument kan selvsagt ikke alene skape fred, men må snarere ses på som en begynnelse på en forandringsprosess som må skje på grasrotplan. Folk i Irland og Nord-Irland vet nå hva de har å forholde seg til når de 22. mai avgir sin stemme i folkeavstemningene. Avtalen gir folket håp og tro på at forandring kan skje. For når politikere med så forskjellig politiske mål politisk standpunkt, ofrer sine politiske karrierer, og faktisk underskriver samme avtale som sine hovedfiender, bør det kunne ha smitteeffekt på folket. Og hvis det er noe befolkningen i Nord-Irland trenger, er det tro og håp om en bedre fremtid.

Denne tro-og-håp effekten er også noe statslederne har gamblet med når den korte tidsfristen ble satt. At det vaklende politiske fundamentet blir styrket av enigheten, og at den symbolske verdien av partenes signaturer kan smitte over på folket, slik at det blir et rungende JA i folkeavstemningene. Det betyr at dokumentets innhold ikke er så viktig som det faktum at partene faktisk er blitt enige. Men det er ingen tvil om dette er en sjanse å ta for alle involverte parter, for reaksjonene kan også gå i motsatt retning. Og i Nord-Irland ligger volden aldri langt under overflaten.

Hvis folkeavstemningene både i Irland og Nord-Irland går inn for å støtte avtalen vil provinsen få et internt maktorgan bestående av 108 representanter valgt etter forholdstallvalg-metoden. Man vil opprette et nord-sør-ministerråd som skal ivareta interesser mellom Irland og Nord-Irland, og som er ansvarlige over for det folkevalgte organet. I tillegg vil det opprettet et fellesråd som ska bestå av representanter fra både Irland, England, Nord-Irland, Skottland og Wales. Man håper da ved hjelp av disse institusjonene å få til et maktfordelingsprinsipp mellom unionister og nasjonalister slik at ingen grupper skal føle seg diskriminert. Frem til 22. mai vil alle partene prøve å overbevise sine velgere om at dette er veien å gå for provinsen, og at denne avtalen er ett skritt i riktig retning for fred i Nord-Irland. Og hvem under ikke denne hardt prøvede befolkningenfred?
[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb