Nord-Irland – John Majors hodepine

Av: Jan Erik Mustad
Høyskolelektor ved Høgskolen i Agder
Problemene tårner seg opp for Storbritannias statsminister John Major. Ikke bare er hans popularitet synkende. Han opplever kanskje at hans siste politiske halmstrå, fredsprosessen i Nord-Irland, går i grus. Og denne gangen er det ikke det så mye omtalte IRA som står bak voldshandlingene, men protestantiske grupper som forrige søndag begynte sine årlige oransjemarsjer i provinsen. Katolikkene anser denne begivenheten som en direkte provokasjon, og at det hele er en bevisst maktdemonstrasjon fra protestantenes side for å befeste sin overlegne stilling i Ulster. Alt tyder på at krigen mellom protestanter og katolikker er tilbake for fullt.

Politisk er det John Major som sitter igjen med svarteper. Hans politiske karriere kan få en avgjørende knekk hvis han ikke klarer å redde fredsprosessen i denne omgangen. For det er nemlig mange som gir Major skylden for at det nå ser ut til å sprekke totalt. Selv om han ene og alene ikke kan klandres for at hele bildet er snudd opp ned siden januar, er det likevel han som har stått bak og trukket i trådene. Uansett hva Major gjorde eller burde ha gjort, ser taktikken ut til å være feilslått. Man kan spørre seg i ettertid om Majors krav til IRA og Sinn Fein var for urimelige. Sinn Fein og deres president Gerry Adams oppnådde nemlig ca.15% ved provinsens valg fredsforhandlingsdelegasjon , men ble allikevel nektet adgang til Stormont, stedet hvor forhandlingene startet 10. juni. Grunnen var selvsagt at IRA brøt våpenhvilen i februar i år, da to mennesker ble drept og ca. 100 ble såret i Londons Docklands. Da ingen ny våpenhvile ble erklært før fredsforhandlingene skulle begynne var Major klar i sin tale. Ingen representanter fra Sinn Fein skulle sitte ved forhandlingsbordet. Men uansett betingelser for deltagelse, i demokratiske fredsforhandlinger må alle hovedparter være representert.

Begge hovedaktørene har nå brutt sine respektive våpenhviler: IRA først i februar og nå har altså lojalistene fulgt IRAs eksempel. Natt til mandag ble en katolsk drosjesjåfør drept i et sekterisk utført drap, etter all sannsynlighet av en paramilitær lojalist. Lojalistene er opprørt over at deres selvhevdede historiske rett til å marsjere hvor de selv ønsker, ble nektet av britiske soldater. I sin provoserende markering av den prostestantiske Oransje prinsens seier over katolikkene i slaget ved Boyne i 1690, ble de marsjerende protestantene nektet adgang til de katolske bydelene. Dermed var sammenstøtene med britiske soldater et faktum.

Fra august 199, da IRA erklærte våpenhvile, og frem til februar i år, var det hele veien signaler som gikk i retning av at våpenhvilen når som helst kunne sprekke. Major og den britiske regjeringen har en rekke ganger fått påpakning for rot og sommel. Under hele IRAs våpenhvile skjerpet de kravene til IRA og Sinn Fein, noe som førte til uenighet mellom Major og hans irske kollega John Bruton. Hele prosessen burde kanskje vært reddet da ballen var på Majors banehalvdel. Men på tross av gjensidig våpenhvile mellom IRA og lojalistene klarte man ikke å komme nærmere noen fredelig løsning på Nord-Irland problemet. Det som ser ut til å være Majors siste politiske håp, er i ferd med å renne ut i sanden. Fredsprosessen i Nord-Irland skulle være hans politiske trumfkort for det kommende parlamentsvalget. Sommel og handlingslammelse har ikke bare gjeninnført vold og terror, men det fører antagelig også til Majors politiske fall.

De siste dagers sammenstøt kaster svært mørke skygger over fredsprosessen, og konflikten om protestantenes rett til å marsjere hvor de vil, dreier seg i virkeligheten om protestantenes selvhevdede konstitusjonelle rett til å styre provinsen. De er livredde for irsk styre, og ordene fra den sterke unionisten Ian Paisley; "marsjrutene våre er verd å dø for", viser at unionister og lojalister er rede til å gjenoppta krigen. Problemet er at de ikke stoler på sin egen politiske leder, John Major, som de tross alt ønsker å bli styrt av.

Bildene som nå ruller over TV –skjermer og trykkes i media, er de samme vi så i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene da sammenstøtene var på det verste. Ingen har enda klart å komme med en konstruktiv løsning på problemet, og fremtiden er nå mer uviss enn noen gang. Forutsetningene for fred er nemlig ikke de samme som de var i januar. Både IRA og i de protestantiske paramilitære gruppene hersker dype interne uenigheter, og mange frykter nå at det vil bli flere aktører å forholde seg til. Jo flere det blir, desto vanskeligere blir det å få fredsprosessen tilbake på sporet. Det man iallfall trenger, er gjenopprettelse av gjensidig våpenhvile, samt realistiske krav fra John Major, slik at demokratiske forhandlinger med alle hovedparter kan settes i gang.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb