Paradokset i Nord-Irland

Av: Jan Erik Mustad
Forlagsredaktør i Fagbokforlaget

Ian Paisley er potensiell førsteminister i Nord-Irland. Han er mot fredavtalen, men valgt av folket til å styre provinsen.


Det har i årenes løp vært mange paradokser i Nord-Irland. Men det største av dem alle er kanskje Ian Paisley og alle hans politiske roller. Etter tre dagers forhandlinger om provinsens fremtid, er det han og hans parti, det Demokratiske Unionistpartiet (DUP), som sitter med nøkkelen til om de politiske institusjonene skal komme på plass igjen. De har vært suspendert siden 2002 etter at Sinn Fein ble beskyldt for spionasje i parlamentsbyggingen Stormont i Belfast.

Situasjonen er nemlig slik: Det Demokratiske Unionistpartiet, med Ian Paisley som leder, deltok ikke i fredsforhandlingene som førte frem til Langfredagsavtalen i 1998. Undertegnede satt faktisk en uke på Paisleys tomme kontor høsten 1997. Siden 1997 har Paisley hardnakket hevdet at partiet er i mot en hver fredavtale som medfører at Nord-Irland blir styrt fra et annet sted enn London. Etter Langfredagsavtalen i 1998, omfavnet over 70 % av Nord-Irlands befolkning avtalen i en folkeavstemning, og indre selvstyre for provinsen var et faktum. DUP tok sine seter i folkeforsamlingen for å jobbe imot fredsavtalen, og får å få selvstyret avskaffet. Uten at Paisley trengte å løfte en finger, ble selvstyret avskaffet gjentatte ganger fordi Sinn Fein, DUPs motstandere på den andre siden, ikke klarte å oppfylle avtalen. I 2004 bestemte Tony Blair og hans irske kollega Bertie Ahern å gjennomføre valg i Nord-Irland til en folkeforsamling som var suspendert. Resultatet fra valget viste en tilbakegang for de partiene som hadde forhandlet frem avtalen og en solid fremgang for DUP og Sinn Fein.

Dermed var Paisleys parti plutselig provinsens største og Paisley selv den soleklare kandidaten til å overta førsteministerposten når eller hvis institusjonene kom opp igjen. I perioden mellom folkeavstemningen og 2004 hadde folk i Nord-Irland blitt frustrerte med de moderate partiene. Avtalen fungerte ikke slik de var blitt lovet, og valget viste denne frustrasjonen klart. Endringene i folks holdninger viser også hvor kort veien er fra en øyensynlig politisk enighet og offentlig tilfredshet til politisk strid og følelsesmessig usikkerhet. At veien er kortere i Nord-Irland enn i Storbritannia og vestlige land ellers, forklares med (Nord-) Irlands blodige og utrygge historie.

Den paradoksale situasjonen er altså at den argeste motstanderen av hele den nord-irske fredsprosessen nå ligger an til å bli den nye førsteministeren. Han ble i 2004 valgt av et folk som seks år tidligere hadde tatt avstand fra hans retorikk om et unionistisk Ulster med en unionistisk provinsregjering. Det er nemlig utfallet av valget i 2004 som ligger til grunn både for folkeforsamlingens og provinsregjeringens sammensetning, hvis da resultatet av den prosessen, som nettopp ble begynt i Skottland, fører til at selvstyret blir gjenopprettet.

Og det er mye som tyder på at Paisley er på gli, selv om han åpenbart er mer en prinsipprytter enn han er en utøvende politisk leder. Etter 30 år med forsvar for sterke protestantiske doktriner og klare anti-katolske holdninger, kan han etter tre dager med forhandlinger være villig til å la seg overtale til å bli med på den politiske veien. Hvis alt går som Blair og Ahern ønsker skal selvstyre være aktivt igjen fra mars 2007.

Med andre ord, partiene har omtrent 24 uker på å følge den planen som ble lagt frem etter St. Andrews-forhandlingene var ferdige 13. oktober. Protokollen fra møte skal godkjennes av alle partiene innen 10. november og førsteministeren og hans nestleder skal nomineres innen 24. I perioden frem til mars må det foregå en ny folkeavstemning for å forankre dette nye forslaget i befolkningen. Hvis alt går slik de to regjeringene har foreslått nå, vil alle institusjonene være tilbake i funksjon 26. mars 2007.

Tyngden og alvoret i denne prosessen gjør presset på Paisley massivt siden det er han som nå kan blokkere en mulig løsning. Situasjonen er nokså lik den som var i 1997 da Blair akkurat var kommet til makten. Den gang var det Sinn Fein som blokkerte fredssamtaler på grunn av manglende våpenhvile fra IRA. Sinn Fein ble da truet med å bli utelatt fra provinsens politiske fremtid. Mye taler for at det er det samme presset Paisley nå er utsatt for og at han dermed ser at konsekvensene blir store hvis partiet utelates. Representanter for partiet har endog uttalt at politikk, til og med i Nord-Irland, handler om å komme i posisjon og få utrettet ting. Det har nå DUP god anledning til, i alle fall frem til neste valg som skal avholdes i 2008. Presset fra partiets velgere er også noe partiet må ta hensyn til.

Men tidsfrister har kommet og gått i flere tiår i Nord-Irland uten at noen av partene har brydd seg nevneverdig om det. Denne gangen er det likevel en annen følelse av knapphet siden de fleste aktører ser ut til å ha dårlig tid. Som tidsskriftet The Economist skriver har alle parter nå et tidspress hengende over seg. Det er åpenbart at Nord-Irland er en prestisjesak for Blair, og at han ønsker å se selvstyret gjenopprettet før han går av i løpet av det neste året. Hans mulige etterfølger Gordon Brown vil helt klart prioritere å kapre velgere snarere enn å rydde i fredsprosessen i Nord-Irland. Blair har lagt mye tid og krefter ned i denne prosessen siden 1997, og vil gjerne sette Nord-Irland-saken på sin politiske CV. Ahern og Sinn Feins president Gerry Adams har et irsk valg til neste år å tenke på, mens ministeren for Nord-Irland, Peter Hain, vil gjerne bli Brown nye nestleder og ønsker dermed også en løsning før Blair forsvinner. Den eneste som ser ut til å ha god tid er 80 år gamle Paisley. Han vil ikke la seg dytte i noen som helst retning før han får sine garantier. De har han ventet på i over 30 år. Dermed er spørsmålet hvem timeglasset renner først ut for – selvstyret eller Paisley.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb