IRAs farvel til våpnene

Av: Jan Erik Mustad
Forlagsredaktør i Fagbokforlaget

IRAs erklæring har potensielt historisk sus over seg, men kan vi stole på at de holder ord, og at det bringer med seg fred og forsoning til en herjet provins?

Det lenge etterlengtede dokumentet, som ble presentert 28. juli, setter en stopper for IRAs væpnede konflikt. Men det rokker ikke ved organisasjonens politiske mål – at Nord-Irland i fremtiden blir gjenforent med Irland. Etter nesten førti års militær kamp ønsker nå IRA å bruke politiske og demokratiske virkemidler for å nå sine mål. Hvis nå alle IRAs enheter bøyer seg for lederskapets beslutning, er det i seg selv historisk.

Selv om IRA har vært underlagt våpenhvile fra 1994, er det likevel et formidabelt steg i riktig retning, spesielt ettersom den republikanske bevegelsen lenge har blitt beskyldt for å holde våpnene rett bak de politiske prosessene. Våpnene legitimerte lenge Sinn Feins politiske eksistens, og ble i en rekke forhandlingsrunder brukt som politisk brekkstang. I de siste årene har dette vært helt unødvendig siden Sinn Feins oppslutning har økt kraftig. Sinn Fein har i mindre og mindre grad hatt behov for militær ryggdekning, noe IRA etter hvert har forstått. IRA har også gradvis skjønt at terroren verken ville bringe Sinn Fein nærmere provinsregjering i Nord-Irland eller Nord-Irland nærmere gjenforening med Irland.

Fra nå av er det forhåpentligvis Sinn Fein og ikke IRA som er republikanernes midtpunkt.

For den britiske statsminister Tony Blair kommer også IRAs kunngjøring på et beleilig tidspunkt. Etter ett vellykket og ett mislykket terroranslag mot London, trenger Blair og den britiske regjeringen å rette all fokus mot den økende terrorfaren i Storbritannia. Selv om kunngjøringen ikke kan ses i direkte sammenheng med angrepene på London, må likevel dette anses som en politisk triumf for Blair. Varig fred i Nord-Irland har, helt siden han kom til makten i 1997, stått høyt på statsministernes prioriteringsliste, og den internasjonale kampen mot terror har også omfattet IRA. Mens IRA ser ut til å forstå at terror er utdatert, er det andre grupper som enda bruker den som virkemiddel.

Kunngjøringen kom også etter lang tids forberedelser, og etter mye press mot IRA. De politiske institusjonene, den nord-irske folkeforsamlingen og provinsregjeringen, har vært suspendert siden desember 2002, og det har vært vanskelig, for ikke å si umulig, å implementere Langfredagsavtalen fra 1998. Den uoverkommelige tvisten, som i flere år har hindret politisk indre selvstyre, har vært mangel på innlevering av våpen fra IRA. Tilintetgjørelse av våpen har vært sett på som et symbolsk tegn på at den væpnede konflikten var over.

Men presset har ikke bare kommet fra Sinn Fein, som har politiske ambisjoner både i Nord-Irland og i Irland, men like mye fra Blair og den irske statsministeren Bertie Ahern. De to regjeringene har i løpet av de siste årene gjort det klinkende klart at alle våpen må bort fra nord-irsk politikk hvis institusjonene skal gjeninnsettes. Det største, og kanskje viktigste presset har likevel kommer fra det irsk-amerikanske miljøet i USA. Mange i dette miljøet har i en årrekke finansiert mange av IRAs aktiviteter, men har etter 11. september fått kalde føtter og trukket mye av støtten tilbake. De har selv fått føle terrortrusselen på kroppen og har da manet den republikanske bevegelsen til å bruke politiske virkemidler istedenfor militære.

Presset har åpenbart ført frem, og IRA har allerede begynt å få sin ”belønning”. En rekke vaktposter i Sør Armagh, mot den irske grensen, er allerede fjernet. Flere republikanske fanger, deriblant Sean Kelly som sprang en bombe på Shankill Road i Belfast i 1993, er løslatt fra fengslene. Håpet er også at det indre selvstyret skal gjeninnsettes så fort som mulig, og at det politiske klimaet i Nord-Irland kan bli mer eller mindre normalisert. Den største bonusen for IRA vil likevel være å få større innflytelse i Irland. Ahern har hintet om Sinn Fein kan bli en potensiell koalisjonspartner i regjeringsspørsmål hvis IRA holder ord. IRA kan altså hjelpe Sinn Fein til å bli en betydelig maktfaktor både i nord og sør.

Men midt i denne flommen av lovord og muligheter, står unionistene og gjerne vil ha et ord med i laget. Og fra unionistene har det kommet mange skeptiske reaksjoner. Leder for det største unionistpartiet, Ian Paisley, tror heller ikke denne gangen at IRA vil holde ord, og at dette bare er et middel for å oppnå gunst hos Blair og Ahern. I følge Paisley har aldri Sinn Fein/IRA snakket sant, og det er ingen grunn til å tro de denne gangen heller. Paisley og hans parti, det Demokratiske Unionistpartiet, har ikke undertegnet Langfredagsavtalen og er derfor interessert i å opprettholde politisk status quo. De ekstreme unionistene, som Paisley representerer, ønsker å bli direktestyrt fra London, slik provinsen nå er. Den eneste som kan legge press på Paisley og hans partifeller er Blair og nord-irlandminister Peter Hain. Dersom avvæpning av IRA gjennomføres, taler alt for at den britiske regjeringen vil presse Paisley til å samarbeide med Sinn Fein i en fremtidig provinsregjering.

Det knytter seg dermed mye spenning til de nærmeste ukene, for kunngjøringen til IRA er skrevet såpass i nuet at avvæpningen vil begynne relativt raskt. Så fort den kommer i gang, ligger ballen hos unionistene som da må ta et standpunkt til om de kan godta politisk samarbeid med Sinn Fein. For unionistene kan stadig stille nye krav og sette nye betingelser for samarbeid. Her er det imidlertid viktig at Blair og Ahern setter ned foten.

Men unionistene har for så vidt en frykt som er reel nok. Hva skal skje med IRA i fremtiden? Kunngjøringen sier nemlig ingenting om dette, og når alle vet at organisasjonen har vært involvert i mord, i bankran og i andre kriminelle handlinger, skal det mye til for at tvilen og skepsisen forsvinner med det første. Det er kun en permanent oppløsning av IRA som fullt ut vil tilfredsstille unionistene.

Etter langs tid stillstand, er håpet på nytt tent i Nord-Irland. Mange av de siste års sjanser er forspilt, noe den inneværende politiske ordningen vitner om. Det er ikke bare de politiske institusjonene som er på vent, men ingen av de regionale politikerne får heller sjansen til å utøve sitt embete. Sjansen som nå ligger på bordet er så god at ingen har råd til å la den gå. For denne gangen er kunngjøringen til IRA krystallklar – der finnes ingen ambivalenser og språklige dreininger. Den militære krigen er over, og IRA strekker ut en hånd til provinsen og ber om å bli trodd i deres forsøk på fred og forsoning. Den sjansen må både Paisley, Blair og Ahern gripe.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb