Bill Clinton – ny fredsmekler i Nord Irland?

Av: Jan Erik Mustad
Redaksjonsansvarlig i Høyskoleforlaget
Bill Clinton, USAs avtroppende president, har nylig besøkt Nord-Irland. Selv om hans besøk ironisk nok druknet i opptellingskaoset etter det amerikanske presidentvalget, var besøket viktig både i forhold til Clintons tidligere innsats i Nord-Irland, og for den rollen han muligens vil få etter han går av som amerikansk president i januar neste år. For mye taler for at Clinton vil fortsette sin diplomatiske innsats, og dermed videreføre det sterke engasjementet han og hans administrasjon har vist i Nord-Irland. Fredsprosessen i provinsen trenger nemlig en ny fredsmekler etter at prosessen har hatt lite fremgang i det siste, på tross av at folkeforsamlingen og den desentraliserte nord-irlandregjeringen enda sitter samlet. Uten nye runder med forhandlinger, er det fare for at samarbeidsklimaet mellom unionister og nasjonalister blir så dårlig at de politiske institusjonene, som avtalen opprettet, må avskaffes. Derfor kan Clinton bli den redningsmannen den politiske prosessen i Nord-Irland trenger.

Clintons engasjement i Nord-Irland har vart i nesten ti år. Han har besøkt nasjonen tre ganger – tre ganger mer enn noen annen sittende amerikansk president – han har oppfordret amerikanske forretningsfolk å investere penger, både i republikken Irland og i Nord-Irland. I 1994, sendte han Senator George Mitchell til Belfast som sjefsforhandler for et team som skulle prøve å få unionister og nasjonalister til å enes om viktige politiske prinsipper som i realiteten hadde splittet områdets befolkning i århundrer. Som et ledd i forhandlingene ga han også i 1994 Sinn Feins leder Gerry Adams visum til USA, slik at Adams kunne overbevise USAs IRA-vennlige Sinn Fein sympatisører at våpenhvile og fredsforhandlinger var den rette veien å gå for nasjonalistene. Men den britiske regjeringen med daværende konservative statsminister John Major i spissen, reagerte med avsky. De hevdet at Clinton, ved å la Adams slippe inn i USA, indirekte støttet terroren som Sinn Feins militante fløy IRA bedrev i Nord-Irland og i Storbritannia. I 1994 hadde nemlig Adams ingen adgang til Storbritannia, og det var i tillegg et medieforbud mot han og hele Sinn Fein. Men Clinton så annerledes på det. Han mente at det eneste som kunne få slutt på IRAs terror var å slippe Sinn Fein inn i den politiske varmen. Han oppfordret Sinn Fein og IRA til erklære våpenhvile, og lovet å besøke Nord-Irland hvis det ble en realitet.

Clintons taktiske manøver ved å slipp Adams inn i USA, og dermed gjennom det politiske nåløyet, viste seg på mange måter å bli et politisk vendepunkt i konflikten. Sinn Fein kom etter hvert med i forhandlingene om Nord-Irlands fremtid, noe som til slutt endte med at Langfredagsavtalen kunne undertegnes i påsken 1998. Både hans utsendte fredsmekler George Mitchell og Clinton selv, bidro sterkt til at avtalen i det hele tatt kom på bordet, og mange undervurderte faktisk den innsatsen Clinton gjorde i den kritiske innspurten. Da avtalen var ferdig undertegnet, var det opp til Storbritannias statsminister Tony Blair og hans Labour-regjeringen, og ikke minst de lokale politikerne i Nord-Irland, å sette avtalen ut i livet. Forhandlere og andre som hadde spilt avgjørende roller i selve utformingen av avtaleteksten trakk seg tilbake, og overlot scenen til unionister og nasjonalister som nå skulle prøve å samarbeide i de politiske institusjonene som avtalen la opp til. Det hersket en forsiktig optimisme, samtidig som alle involverte parter visste hvor vanskelig det fremtidige samarbeidet ville bli.

I dag er det cirka ett år siden den desentraliserte Nord-irlandforsamlingen inntok sine plasser i Stormont-bygningen utenfor Belfast. Nord-Irland hadde for første gang siden 1972 fått sin egen folkeforsamling med politikere som hadde råderett over interne nord-irske saker. Men det var mye tautrekking før makten ble overført fra London til Belfast. Leder for det største unionistpartiet David Trimble, som også er Nord-Irlands Førsteminister, ga Sinn Fein et ultimatum som gikk på at IRA måtte starte innlevering av våpen innen 1. februar i år hvis samarebeidet i regjeringen skulle fortsette. Da dette ikke ble imøtekommet av IRA, ble den britiske Nord-irlandminister Peter Mandelson tvunget til å suspendere de politiske institusjonene Langfredagsavtalen hadde banet vei for. Unionistene mente de var ført bak lyset av Sinn Fein, og at avvæpning av IRA var en klar forutsetning for regjeringssamarbeid. I mai ble allikevel institusjonene gjeninnsatt etter at IRA erklærte at ingen våpen lenger ville bli brukt i den politiske kampen. Unionistene tok på nytt sjansen på samarbeid uten at så mye som ett IRA-våpen ligger på bordet.

Spørsmålet er nå hvor lenge dette kan fortsette i samme spor. Blant unionistene er det økende misnøye med at IRA ikke leverer fra seg våpen. Nasjonalistene er på den andre siden lei av at unionistene skal diktere den videre progresjonen i prosessen, og den britiske regjeringen sitter imellom, og prøver så godt de kan å holde fokus på den politiske delen av avtalen for å hindre at mindre terroristgrupper, som ikke er del av våpenhvilen, skal gripe øyeblikket og på nytt kaste provinsen ut i et voldelig ingenmannsland.

Men det er ikke bare innlevering av våpen som er problematisk for partene. En del av avtalens kjernepunkter som - avmilitarisering av hele provinsen, omstruktureringen av den protestantiske politistyrken (RUC), og frigjøringen av fengslede terrorister – gjør at det politiske samarbeidsklimaet er dårlig. Uoverenstemmelse på disse punktene gjør at man ikke kommer videre på andre politiske saker heller.

Slik som situasjonen nå er, kreves det derfor hjelp utenfra for å komme videre. Og Bill Clinton er antagelig den best egnede til å yte den hjelp som er nødvendig for å få fredsprosessen i Nord-Irland tilbake på rett spor. Han har ved flere anledninger vist statsmannstakter og diplomatiske evner som kan trekke forhandlingene opp på et høyere nivå enn det som for øyeblikket er tilfelle. Samtidig nyter han stor respekt i provinsen etter sine tidligere besøk, og ikke minst etter den innsatsen han la ned i forbindelse med Langfredagsavtalen. Ingen er derfor i tvil om hva Clinton står for hva angår profesjonalitet og politisk integritet. Men akkurat nå er det verken opp til Clinton selv eller Tony Blair å bestemme om Nord-Irland får en tidligere president som fredsmekler. Det er faktisk opp til USAs nye president George W. Bush å bestemme om han ønsker å sende Clinton som spesialutsending til Nord-Irland, på samme måte som Clinton sendte Senator Mitchell i 1994. To ting er iallfall sikkert – Nord-Irland trenger Clinton og Clinton ønsker seg en rolle i den videre prosessen i provinsen. Etter 20. januar er det opp til kommende president Bush å avgjøre. Spørsmålet er om Nord-Irland er like høyt oppe på hans prioriteringsliste som det var Clintons.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb