Den farlige Oransje Ordenen

Av: Jan Erik Mustad
Universitetetslektor ved Universitetet i Oslo
Mye har vært sagt og skrevet om den nordirske Oransje Ordenen den siste tiden. Grunnen er selvsagt den kontroversielle marsjsesongen som nå nylig er avsluttet. De unioinistisk-protestantiske marsjene har igjen satt fredsprosessen i fare, og nordirene holder nok en gang pusten på tross av den positive utviklingen provinsen har hatt med fredsavtalen, folkeavstemningen, og valget til Nord-Irlands nye nasjonalforsamling. Sammenstøtene den siste måneden viser at veien er lang før man kan snakke om reell gjenforening i Nord-Irland. Spørsmålet mange nå stiller seg, er i hvilken grad den mektige Oransje Ordenen er i stand til velte hele fredsprosessen, og håpet om en fredelig fremtid. Mange frykter at unionister, som er imot fredsavtalen skal velte hele nasjonalforsamlingen før den er kommet skikkelig i gang. Og hvis det er noen organisasjon i Nord-Irland som er i stand til å velte hele fredsavtalen, så er det Oransje Ordenen. Den er svært mektig, og dens medlemmer innehar viktige sosiale, økonomiske og ikke minst, politiske posisjoner i det nordirske samfunnet.

Ordenen ble grunnlagt i 1795 i Nord-Armagh, ikke langt fra byen Portadown, hvor noen av verste sammenstøtene mellom nasjonalister og unionister har funnet sted. I utgangspunktet var ordenen en forsvarsorganisasjon som skulle forsvare unionister og protestanter fra den katolske kirke, samt prøve å hindre at katolikkene i Irland skulle få høyere status. Fra de tidligste tider og frem til i dag har fire hovedprinsipper vært sentrale for ordenen; forsvare den protestantiske religionen, forsvare det protestantiske kontroll og politiske makt i Irland, opprettelse av de konstitusjonelle forbindelsene med Storbritannia, og dermed være lojal overfor den britiske tronen, så lenge monarken er protestant. Som man forstår av disse prinsippene er ordenen svært anti-katolsk i sin legning, og har hele tiden ønsket å forhindre katolikker og nasjonalister fra å ha noe som helst i samfunnslivet. Den gir seg i dag ut for å være en kulturell organisasjon som ønsker å ivareta den unionistiske kultur, og hevder selv at den er upolitisk.

I moderne tid, og spesielt etter delingen av Irland i 1921, har ordenen også vært preget av frykt for at det katolske Irland skal annektere Nord-Irland. De mener det finnes konspirasjonsplaner i Dublin om å innlemme provinsen i et stor-Irland, og at unionister dermed vil bli degradert til annenrangs borgere. Markeringsbehovet til Oransje Ordenen må dermed ses i denne sammenheng, og marsjsesongen blir dermed en protestant-unionistisk manifestasjon som skal minne folk på deres ledende posisjon i Nord-Irland. Paradene er en feiring av seg selv, og ordenes egen fortreffelighet, hvor opprettholdelse av marsjrutene er helt sentrale. Om så disse rutene går gjennom nasjonalistiske boligområder, spiller ingen rolle. De hevder sin rett til å marsjere hvor de vil, og gå de samme rutene som de har gått i århundrer. De ser bort fra at tidene har forandret seg, og at disse paradene nå blir oppfattet som svært provoserende blant nasjonalister. De ser også bort i fra at de katolske nasjonalistene har levd som annenrangs borgere lenger enn de selv kan huske. Ordenen bruker altså argumentet for å forsvare sin rett til å marsjere, men ser helt bort i fra det når de gjennom sine marsjer krenker nasjonalistene.

Det er spesielt de fire siste årene at noen av paradene har ført til sammenstøt mellom unionister og nasjonalister, eller mellom unionister og det nordirske politiet, RUC. I 1997 var det totalt registrert 2831 parader i Nord-Irland, hvorav 75 prosent var utført av protestantiske-unionister. Det er hovedsaklig to marsjer som siden 1995 har vært problematiske. Den ene er den såkalte Drumcree-marsjen i Portadown hvor Oransje Ordenen på vei hjem fra gudstjeneste, marsjerer gjennom det katolsk-nasjonalistiske kvarteret, Garvaghy Road. Den andre er 12. juli marsjen som går gjennom Lower Ormeau området i Belfast hvor en del av boligkvarterene er nasjonalistiske. Denne marsjen feirer seieren protestantene vant over katolikkene i slaget ved Boyne i 1690, og blir naturligvis av nasjonalistene sett på som svært provoserende når store opptog av marsjerende og spillende oransjemenn trør gjennom nabolaget. I år ble marsjen i Portadown omdirigert, mens marsjen i Belfast fikk gå som normalt, med et forbud mot å spille musikk i de nasjonalistiske områdene.

Fram til februar i år har det vært den britiske regjeringen, med ministeren for Nord-Irland i spissen, som har bestemt om de to nevnte marsjene får gå av stabelen. Avgjørelsen har vært vanskelig uansett, ettersom enten unionistene eller nasjonalistene ville reagere negativt. Det var derfor den nåværende Labour-regjeringen opprettet en uavhengig paradekommisjon, som skulle bestemme om de to marsjene skulle gjennomføres på tradisjonell måte eller om de skulle omdirigeres. Som kjent ble Dumcree-marsjen besluttet omdirigert, noe som første til sterke reaksjoner blant medlemmer av Oransje Ordenen. Ordenen krevde at de hadde rett å marsjere sine vante ruter, mens RUC på sin side så seg nødt til å håndheve loven om at ingen oransjemedlemmer fikk anledning til å gå gjennom Garvaghy Road. Dermed var sammenstøt umulig.

Det er ingen tvil om at Oransje Ordenen har politisk makt, og nok politisk innflytelse til å velte hele fredsprosessen, slik ekstreme unionister gjorde i 1974. Problemet er at mange av ordenens medlemmer også er medlem av det største offisielle unionistpartiet, Ulster Unionist Party. Konflikten mellom lederskapet i ordenen, som sa nei til fredsavtalen, og lederskapet i partiet, som sa har skrevet under avtalen og dermed godtatt den, er dermed komplett. Derfor må partilederskapet prøve så godt som rå er å minimalisere Oransje Ordenens politiske innflytelse, noe som kan vise seg å bli svært vanskelig.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb