Har Labour valgt feil leder?

Ed Miliband holdt i går sin første tale til Labours landsmøte, mens hans bror David kanskje holdt sin siste tale til et landsmøte, i alle fall på en god stund. Har Labour valgt feil bror til å lede partiet? Etter en kort analyse av begge talene, og talene alene, er det mye som taler for det!

 

Mye har vært sagt og skrevet om det psykososiale dramaet, om såpeoperaen og om hvor høyt brødrene Miliband elsker og respekterer hverandre. Nå skal den personlige siden av forholdet mellom David og Ed få hvile, men den politiske spenningen i dette forholdet er viktig for både Labour og for Storbritannia. Derfor blir den siste rapporten fra Manchester viet spørsmålet som mer og mer svirrer rundt her på landsmøte, og ikke bare i media; har Labour valgt feil bror til å lede partiet?

 

Begivenhetene har stått i kø på dette landsmøte. Det begynte med annonseringen av ny partileder på lørdag med den innebygde dramaturgi og spenning det medbrakte. Det fortsatte mandag med Davids tale, som egentlig ikke skulle være en tale til landsmøte, men skulle være del av partiets presentasjon av utenrikspolitikk og en spørsmål-svar sesjon. Men på grunn av den spesielle situasjonen, bar Davids tale preg av at det var en ny leders tale, som det aldri ble noe mer av siden han hadde tapt lederkampen. Så kom altså klimakset i går, da Ed gjorde sin entre og holdt sin jomfrutale til et noe avventende, men like fullt, forventningspreget landsmøte. Selv om Eds tale ikke skulle måles opp mot brorens, var det Eds uunngåelige skjebne at alt han sa, ble vurdert ut fra brorens prestasjon dagen før.

 

Når skal det legges til at de to talene var forskjellige både i format og innhold. Davids ble også holdt uten særlig press, og det var lett å gi David sympati under de rådende omstendighetene. Det var en tale i en kontekst, som var innebygget i gitte rammer. Selv om Eds også var det, var den talen landsmøtets viktigste begivenhet, og det ville den ha vært uansett hvem som hadde vunnet lederstriden. Men selv om alle til stede på landsmøte var kjent med de forskjellige gitte premissene, både i format og kontekst, ble det umulig å ikke sammenligne de to.

 

Davids tale om utenrikspolitikk minnet om et statsmann som fortalte og instruerte utenriksminister William Hague om hvordan det skulle drives utenrikspolitikk. På en glitrende måte gikk David noe tilbake fra talerstolen, og sto fritt på gulvet slik at alle kunne se hele kroppen hans. Hans fremtoning og ordvalg bar preg av en selvsikker politiker som kjente feltet han forrettet om, og som ga publikum inntrykk av at fra denne karen vil vi høre mer. Men så kan det være at vi bare får denne smakebiten, for i løpet av dagen vil antagelig David bestemme seg om han vil fortsette i brorens skyggeregjering eller om han skal trekke seg tilbake til de bakre benker i underhuset, og dermed forsvinne ut av frontlinjen. Og hvis han velger det siste, gjør han det for å gi sin lillebror mer plass uten hans forstyrrelser eller gjør han det for å slikke sine sår?

 

Da gårsdagen kom, var ikke bare scenen satt for Ed, tonen var også satt av David. Ed, som har hoppet etter broren hele sitt liv, skulle gjøre sitt viktigste hopp i karrieren, å levere en tale som kunne berolige landsmøte og gjøre delegatene trygge på at de hadde valgt rett da de plasserte han det lille prosentpoenget foran David. Da Ed hadde avsluttet sin tale med de bevingede ord: ”we are the optimists and together we will change Britain”, var det en kontrollert og avventende respons i salen. Ikke det at folk ikke klappet og ropte, det gjør alltid et landsmøte for sin partileder, om vedkommende er gammel eller ny i gamet. Nei, folk så ut til å være i en vent-og se-modus, de var ikke for optimistiske, men de var heller ikke direkte negative til det de hørte.

 

For talen var etter tradisjonell oppskrift, med en del kritikk av koalisjonsregjeringen, en liten generell sveip innom noen få politikkområder og mye takking i øst og vest. ”Den nye generasjonen” ble nevnt jevnt og trutt og ønske om at denne generasjonen, som han selv representerer, skal endre britisk politikk var gjennomgangsmelodien i de drøye trekvarterene talen varte. Men det som ble sagt var også en indikasjon på hva som ikke ble sagt, med andre ord det som folk kanskje forventet og håpte skulle komme. Det var lite eller ingenting om hva opinionen kunne forvente seg av Labour på landets utsatte økonomi, samt at det var lite konkret på andre politikkområder som kunne gi både partiet og opinionen noe ide om hvor partiet har tenkt å plassere seg. At han fleipet med røde-Ed og gjentok at han ikke ville flytte partiet mer til venstre så ikke ut til å berolige landsmøte siden han heller ikke avslørte noen konkrete planer om det motsatte. Det er alltid lett å si hva en ikke er, det er mye vanskeligere å si hvor en skal og, ikke minst, hvordan en skal komme dit. For hvis Ed skal på vegne av Labour nå ut i opinionen, er det en fordel at han klarer å nå lenger enn ut av trappa av landsmøtesalen i Manchester.

 

Men det kan være lenge til Ed trenger å nå ut til opinionen. Klarer koalisjonen å holde sammen, er det ikke parlamentsvalg før i 2015. I løpet av de kommende årene kan han derfor bygge opp sin egen identitet som leder, han kan samle partiet bak seg og han har muligheten til å vise partimaskinen at det var den rette broren som ble valgt til leder. Likevel har Ed brutt broderskapets lover, den førstefødtes overlegenhet. Hvordan vil det påvirke Davids avgjørelse på spørsmålet om videre deltagelse i toppolitikken? For når det gjelder problemstillingen om hvem som kom best ut av tvekampen på dette landsmøte, ligger det vel i denne teksts innebygde argumentasjon at det var David. Men Ed får garantert flere sjanser, og det gjør kanskje ikke David. Det hele minner om Chris Mullins politiske triller A Very British Coup, selv om innholdet denne gangen kanskje heller burde vært skrevet av den konservative Jeffrey Archer, for dette dramaet ser sannelig ut til å være like mye basert på hans roman First Among Equals. Og hadde William Shakespeare vært i live, hadde nok dette vært et godt plott til The Story of David and Ed, et drama i tre akt.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb