Arven etter Thatcher

3. mai er det 30 år siden Margaret Thatcher kom til makten i Storbritannia. Hennes verdier og ideer lever enda i beste velgående, nesten 20 år etter hun gikk av.

De færreste av de britiske velgerne visste hva de begikk seg inn på da de en vakker vårdag i 1979 stemte på de konservatives statsministerkandidat Margaret Thatcher. Etter ”Misnøyens vinter”, kaos i den tradisjonelle industrien, økonomisk turbulens og en Labour-regjering under sterk innflytelse av fagforeningene, lå veien åpen for Thatcher. Hun hadde overraskende tatt kontroll over Tory-partiet i 1975, men var aldri en fremtredende opposisjonsleder. Derimot brukte hun fire år på å forberede seg til maktovertakelsen.

Fra og med 3. mai i 1979, så hun seg aldri tilbake, ei heller til siden. Hun begynte på en uendelig marsj som på mange måter enda pågår, og hun brøt den politiske konsensusen som hadde dominert britisk politikk siden andre verdenskrig. For første gang i det 20. århundre så en hvordan det politiske systemet lå åpen for en politiker som Thatcher. Hun vant tre parlamentsvalg og styrte i 11 år. Hennes tre etterfølgere, John Major, Tony Blair og Gordon Brown, måtte og må, på hver sin måte, forholde seg til de endringene som Thatcher gjennomførte. Og kanskje enda viktigere, de måtte og må styre på det verdigrunnlaget Thatcher la i løpet av sin regjeringstid. ”New” i New Labour er et klart svar til Thatcher-perioden, og det siste eksemplet på Thatchers dominante skygge er Browns håndtering av privatisering av det britiske postvesenet.

Selv om vi ofte forbinder Thatcher med en monetaristisk, markedsøkonomisk revolusjon, hvor privatisering og privat eierskap sto sentralt, er det lite som minner om revolusjon de første årene. I partiprogrammet før valget i 1979 ble det dog annonsert mange endringer, men de var mer evolusjonære enn revolusjonære. Det manglet ikke på forslag til endringer, men disse skulle og måtte komme gradvis. I partiprogrammet sto det blant annet at ”landet skulle ha en sterk og ansvarlig fagbevegelse som kunne spille en viktig rolle i en økonomisk oppgangstid”. Ikke særlig revolusjonerende når vi i etterkant vet hvordan Thatcher etter hvert kneblet fagbevegelsens makt og innflytelse.

Her ligger noe av essensen i den retrospektive forståelsen av Thatchers arv. Inngangen til den 11 år lange statsministerperioden ble sett på som visjonær, annerledes og et brudd med den politikken både Labour og de konservative hadde ført i tiårene før 1979. Hun var allerede fra begynnelsen en karrierepolitiker som handlet ut fra en klar politisk overbevisning. Men hadde hun vært så revolusjonær som mange hevdet hun var, ville hun aldri blitt sittende ved makten i 11 år. For nedarvet i det britiske folket ligger en forståelse av en gradvis utvikling – en utvikling som bygger på det eksisterende (evolution not revolution) og som pragmatisk beveger seg fremover. I etterkant er det alltid enklere å trekke generaliserende slutninger og dermed sammenfatte hennes politikk. Underveis fra 1979-1990 var nok virkeligheten noe mer nyansert. Hennes tilhengere kalte henne en pragmatisk, karrierebevisst politiker som var flink til å finne gode løsninger på vanskelige problemer, mens hennes motstander anklaget henne for å ha en ideologi som bevisst økte forskjeller mellom rike og fattige og som ødela tradisjonelle industrisamfunn. Arbeidsledige brydde hun seg ikke om, og hun hevdet at et hvert menneske selv hadde ansvar for å finne seg en jobb.

Marxisten og kultursosiologen Stuart Hall var én av Thatchers argeste motstandere, og i 1979, i artikkelen ”The Great Moving Right Show” publisert i det nedlagte magasinet Marxism Today, bruker Hall begrepet ”Thatcherisme” for første gang. I intellektuelle kretser på venstresiden ble begrepet flittig brukt gjennom hele 80-tallet som teoretisk systemkritikk av Thatchers politiske ståsted.

Konsekvensene av Thatchers omveltninger, eventuelt ”Thatcherisme”, ser en ikke før i hennes siste periode (1987-1990) da privatiseringen og de økonomiske prognosene pekte kraftig oppover. I periode én og to var det henholdsvis én ytre fiende og én indre fiende som måtte nedkjempes. Og det er ikke å ta for hardt i å si at Thatcher ble reddet av en general hun knapt hadde hørt om. Da hun sank til bunnivå i meningsmålingene i 1982, etter to svært vanskelige år, fikk hun servert redningen på et gullfat. Argentinas diktator Leopoldo Galtieri invaderte de britiske Falklandsøyene. Imperiet kunne slå tilbake, og Thatcher kunne gjenskape en nasjonalisme britene ikke hadde sett maken til siden ”Britannia Ruled the Waves”. Opinionen snudde tvert. Hun kunne gå inn i sin andre periode (1983-1987) med et økt flertall, og da var tiden inne for å ta det endelige oppgjøret med den indre fienden.

Gruvearbeiderstreiken i 1984 var Thatchers oppgjør med fagbevegelsen og dets klamme hånd over den haltende økonomien. Grunnet de dårlige utsiktene for kullindustrien, ønsket Thatcher allerede på begynnelsen av 80-tallet å stenge en rekker gruver. Men da var presset for stort på regjeringen til at Thatcher turde. I 1984 derimot hadde National Union of Mineworkers ved deres leder Arthur Scargill fått nok av både Thatcher og regjeringens planer om nedleggelser. Streiken var et faktum, men Thatcher bøyde ikke av, og hele episoden utviklet seg til å bli en knusende seier for regjeringen.

Etter gruvearbeiderstreiken var Storbritannia i ferd med å bli et land av aksje- og huseiere hvor ”de fleste” stemte Thatcher. Labour var i villrede og forsto lite av hva som foregikk og Thatcher hadde endret både britenes bilde av dem selv og landets internasjonale renommé. Men for dem som falt utenfor Thatchers planer, de arbeidsledige, store deler av de etniske minoritetene og de som etter hvert ble kalt underclass – de andre – var virkeligheten en annen. For Thatcher skapte ingen alternativer for de samfunnene som ble rammet av gruvenedleggelser. I mange tradisjonelle industriområder var det mange som ikke kom seg på Thatcher-karusellen. Disse forble i periferien under hele hennes regjeringsperiode.

Thatcher var en politiker som aldri sa ”farvel”. Til og med da hun gråtkvalt måtte forlate Downing Street 10 og statsministerembete i 1990, sa hun ”på gjensyn”. Og hvor rett hun fikk. Hennes skygge har nemlig dominert britisk politikk siden den grå novemberdagen da hun ble presset til å trekke seg. Da Labour-leder Neil Kinnock så hvilken vei samfunnet gikk, begynte han og en del av hans Labour-kolleger å modernisere partiet for igjen å kunne tiltrekke seg velgere.

Etter at Major hadde regjert i 7 år, kunne New Labour og Blair overta i 1997. Labour var et reformert parti som ble endret i takt med Thatchers omveltninger. Arven fra Thatcher var lett synlige i Blair, og den er det til og med i Brown, som i 2007 hadde Lady Thatcher til te i Downing Street. På trappen etter besøket uttalte Brown: I am conviction politician, just like her. Ikke rart journalist Simon Jenkins kalte sin bok om jernkvinnen Thatcher & Sons; a revolution in three Acts. Boken fra 2006 er en fortelling om Thatcher og hvordan tre etterfølgere er styrt av hennes verdier og ideer.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb