En ny generasjon Labour overtar

Lillebror Ed Miliband slo storebror David på målstreken i Labours ledervalg. David trakk seg tilbake fra rampelyset og overlot partiet til broren. Hva betyr det for Labours fremtid? Vil partiet være robust nok til å ta opp kampen mot regjeringskoalisjonen?

I moderne britisk partihistorie er det sjelden en opplever et ledervalg slik vi gjorde i Manchester i slutten av september. Mye av oppmerksomheten var naturlig nok rettet mot brødreparet Ed og David Miliband, men valget av ny leder i partiet har mange flere og viktigere politiske dimensjoner. For det knytter seg naturlig nok mest spenning til hvilken vei Labour vil gå i årene som kommer. Mediene har allerede stemplet Ed som ”Red-Ed” og som en gavepakke til David Cameron, de konservatives leder og britenes statsminister.

Men virkeligheten er som kjent mer nyansert enn den mediene lever i, og en del av disse merkelappene ble satt på Ed mer i forbindelse med lederskapskampen hvor det var nødvendig med identitetsmerker på de fem kandidatene. Den nye lederen vet godt at å kjøre partiet tilbake til venstresiden ikke er aktuelt, ikke bare i forhold til opinionen, men det er heller ikke særlig strategisk smart i forhold til regjeringskoalisjonen. Da blir nemlig Ed et lett bytte for Cameron og visestatsminister Clegg i underhuset. Derfor vil Ed Miliband forsette på den kursen Labour har vært på de siste årene, dog med en del progressive justeringer.

For landsmøte så også det siste av Gordon Brown. I en kort tale før selve lederskapsseansen satt i gang, entret Brown scenen og leverte én av sine beste taler på lenge. Han var avslappet, smilende og jovial. Til og med vitsene lo delegatene av, spesielt da Brown vitset med memoarene til Tony Blair. Brown takket av på vegne av hans egen generasjon, og talen og landsmøte ble dermed begynnelsen på et nytt kapittel i partiets historie. Det var en slags ”lørdag-kveld-søndag-morgen” – stemning på dette landsmøte, og det ble understreket da selve landsmøte begynte søndag. Det var slutten på Brown-Blair tiden, og unge, friske kandidater sto klar til å ta over. Talene som fulgte de neste dagene, og spesielt hovedtalen til den nye lederen, bar preg av ordet ”forandring” og at nå skulle ting gjøres på en nye måte. Ed avsluttet sin tale med å si: ”Labour er optimistene og sammen skal vi forandre Storbritannia (min oversettelse)”.

Miliband fikk stående applaus og jublende tilrop. Men det ingen heksekunst for en partileder å få applaus blant sine egne. Det er ikke der de politiske argumentene skal vinnes og den politiske kampen utspilles. For det vil foregå rundt i valgdistriktene over det ganske land. Og det kan bli lenge til neste valg hvis koalisjonskameratene kan klare å holde regjeringsskuta på rett kjøl. Blir det ikke splittelse i koalisjonen, og de sammen klarer å holde på flertallet i underhuset, vil det ikke være nytt parlamentsvalg før i 2015. Disse årene kan bli lange år for Labour og deres nye leder. På samme tid, må han stå klar til å ta over hvis koalisjonen sprekker, noe som selvsagt ikke er utenkelig i disse særs vanskelige økonomiske tidene. For koalisjonen har annonsert mye kutt i offentlig sektor og prognosene er ikke særlig gode, selv om pila peker moderat oppover. I en slik situasjon må alle de politiske partiene være beredt på å bidra til å lose landet ut av problemene.

Landsmøte i Manchester er likevel Milibands begynnelse på perioden som opposisjonsleder. Og selv om det var mye jubel og begeistring å spore i den tidligere industrielle bomullshovedstaden i nord England, var det også mange avventende kommentarer. Partiet virket sterk preget av at de nå er i opposisjon for første gang på 13 år, de har ny leder og mange nye fjes i skyggekabinettet. I tillegg var det mange som lurte på om partiet hadde valgt riktig bror. David, som var favoritten helt til det siste og som måtte se seg slått på målstreken av lillebror, sa fra seg muligheten til å sitte i skyggekabinettet sammen med broren. Slik som situasjonen utviklet seg, var nok det et riktig valg. Likevel er mange som tror David ville vært den lederen som best kunne hamle opp med regjeringen, og vinne tilbake stemmene som Labour har tapt i de tre siste valgene i 2001, 2005 og 2010. Han kunne representert kontinuiteten med å ta med seg det som var positivt fra forrige generasjon og videreføre dette med nye kolleger og allierte. Vi må huske at Tony Blair, på tross av hans økende upopularitet, vant tre valg på rad for partiet. Det har ingen tidligere gjort i partiets historie.

Men når nå valget falt på lillebror, er det hans styrker partiet må samles om. Og de politiske forskjellene mellom David og Ed er ikke store, selv om de er blitt gjort ganske store i lederskapskampen. Sentrum - venstre orientering vil fortsette, for det er i sentrum kampen om velgerne står. Labour har ikke råd til å gå bort fra den posisjonen, for da har de ingen sjanse til å vinne neste valg, uansett når det måtte komme.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb