Høyt spill i Labour

Det nylige kuppforsøket mot Gordon Brown var dømt til å mislykkes. Partiet spiller et høyt spill i forsøk på å redde stumpende.

Labour har slitt på meningsmålingene i mange år. Den nedadgående kurven begynte da Tony Blair gikk sammen med USA inn i Irak, og dette brakte også splittelsene i partiet til overflaten. I de store britiske partiene Labour og de konservative er splittelsene enklere å leve med når pilen peker oppover. Når den begynner å peke i motsatt retning fører ofte uenighetene til tap på meningsmålingene og tap i parlamentsvalg fordi uenighetene blir for store og skygger for partiets politikk. I Labour var en berett til å leve med splittelser så lenge Blair vant valg for partiet, og så lenge opposisjonen hadde så lite å tilby som de har hadde i årene mellom avgangen til John Major i 1997 og ankomsten til nåværende leder David Cameron i 2005.

Etter at Brown overtok stafettpinnen fra Blair sommeren 2007, har det vært flere forsøk på å felle partilederen. Det siste kom for kort tid siden da de to tidligere Blair-ministerne Patricia Hewitt og Geoff Hoon i et desperat forsøk prøvde å skape et rom for andre, mer sentralt plasserte kritikere. Hoon og Hewitt ønsket å gjennomføre en hemmelig avstemning blant Labours 349 underhusrepresentanter. De to kuppmakerne tilhører begge Blair-fløyen i partiet, og fremstøtet kom som et resultat av den frykt som nå hersker i deler av partiet for at Labour, med Brown som leder, skal bli knust av de konservative i neste valg. Parlamentsvalget må holdes innen juni i år, og kommer etter all sannsynlighet 6. mai.

Men det nokså amatørmessige kuppforsøket mot Brown mislyktes. Både timingen og måten det ble gjennomført på var feilslått. Derfor var det liten støtte å få der kuppmakerne kanskje trodde de ville få det; blant Browns nære allierte i en hans eget kabinett. De siste års turbulens i forhold til Browns lederstil, og hans svake meningsmålinger, har avstedkommet mange tvetydige kommentarer fra tungvektere i partiet, men ingen av dem har stått frem på denne måten som Hewitt og Hoon nå har gjort. Det er det antagelig heller ingen flere som vil gjøre før valget.

Tidspunktet for kuppet var feilslått. Brown har hatt en nedadgående kurve siden høsten 2007, og det har vært en rekke anledninger til å stille mistillitsforslag mot ham. Da ingenting skjedde på partiets landsmøte i høst, regnet de fleste i partiets lederskap med at faren var over. For å skifte leder så tett opp til et parlamentsvalg ville bare gjøre situasjonen verre for et allerede hardt prøvet parti. For det tar tid for en nyvalgt leder å skape sin egen profil innad i partiet, for ikke å snakke om den tiden det tar å skape sin politiske identitet i velgerskaren. Planen til Hoon og Hewitt led også under en manglende back-up plan. Hvordan så de for seg situasjonen etter Brown eventuelt var fjernet? Hvem så de for seg som den nye lederen? Var det sannsynlig at opinionen ville akseptere nok en statsminister som ikke var valgt? Brown lever som kjent på Blairs seiersmandat fra valget i 2005. Mye tyder på at flere tanker var tenkt, men at disse forble utilgjengelige for media siden prosessen aldri kom videre.

I tillegg er det vanskelig å få støtte fra partiets tungvektere på et tidspunkt da ingen av disse er villige til å gamble med sin egen politiske karriere. Hadde politikere som brødrene Ed og David Miliband, Jack Straw, Harriet Harman, Alan Johnson eller Alistair Darling støttet et mislykket kuppforsøk mot sin egen leder, hadde deres karriere vært over. De som ser seg selv som fremtidige lederkandidater, tør aldri støtte slike forslag med mindre de vet de har god tid til å bygge seg opp før de blir testet i et valg. Derfor hangler Brown videre med kabinettets tilsynelatende støtte.

Kuppmakernes foreslåtte metode var også gal. Det finnes ingen presedens for i partiet å avholde hemmelig avstemning for eventuelt å kaste eller beholde lederen. Metoden er en høyst betenkelig måte å avgjøre en leders skjebne på selv om det antagelig var gjort fordi de antok at en hemmelig avstemning ville gi en større oppslutning om forslaget. Etter at kuppforsøket var over, beklaget dog Hoon intet. Derimot sa han at det var en anledning for Browns motstandere til å komme frem i dagslys og gi partiet et nytt fjes i valgkampens siste fase.

Som ved de tidligere anledningene, parerte Brown med nødvendig hjelp fra kabinettet, mistillitsforslaget fra opprørerne. Han uttalte dagen etter forsøket strandet at det var som en storm i en tekopp. Når vi vet at de britiske tekoppene er adskillig større enn de norske, og nytes mye hyppigere, viser kanskje metaforen at utfordringen er større enn det Brown liker å innrømme. Og det er den. Kuppforsøket er det største forsøket på å undergrave Browns autoritet siden han overtok fra Blair sommeren 2007. Men som tidligere fokuserer han utelukkende på oppgavene som ligger foran han og landet som sådan, som krigen i Afghanistan, den haltende økonomien og ekstremværet som herjer de britiske øyer. Det er på disse områdene Brown må sette inn støtet for å utjevne forskjellen som er mellom Labour og de konservative på meningsmålingene.

For målingene er ikke oppmuntrende lesning for regjeringen. De viser at Labour må knappe inn mellom 9 % og 12 % på de konservative. Det er nok i meste laget, men hvis Brown og hans valgkampteam klarer å ta inn halvparten, kan vi få en interessant valgkamp og et spennende valg. De neste ukene vil vise hvilken strategi han velger inn mot valget, for det vil nemlig gi oss en indikasjon på om han i det hele tatt er i stand til å yte Cameron motstand. 

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb