Mot dødt løp i Storbritannia

Fra å gå fra en tosifret ledelse på meningsmålingene for vel halvannet år siden, er den konservative ledelsen skrumpet inn til skarve to prosent, drøye to måneder før parlamentsvalget. Hva har Toriene gjort galt? Eller hva har Labour gjort riktig?

Meningsmålinger kan være upålitelige, de kan skjule styrkeforhold og de kan gi feilaktig informasjon. Men at de er viktige for partiene og deres ledere hersker det ingen tvil om. I tillegg viser de tendenser i opinionen, noe moderne politiske partier ikke lenger har råd til å ignorere. I Storbritannia, både i media og i politikken, florerer det av målinger, men de kan av og til være vanskelige å lese. For i topartisystemet er ofte det ene partiets oppgang det andre partiets nedgang. Og i et valgsystem som det britiske, med flertallsvalg i enkeltmannskretser, er ikke prosentoppslutning i målinger direkte overførbart til setene i underhuset. 650 seter skal kjempes om i valget, og det er pluss minus 100 av disse som avgjør valget.

Og målingene forstyrrer ofte partienes langsiktige strategier. Partiene sjeler for ofte til dem, spesielt når det går nedover, og tyr til lettvinte og populistiske kortsiktige løsninger, som forhåpentligvis skal styrke partiet i neste måling. Partiledere er også forte til å kalle målinger for nettopp det, målinger, når det går nedover, mens de fort tar æren og er ofte selvtilfredse når pilen peker oppover. I Storbritannia har de konservative lenge hatt en komfortabel ledelse på målingene, men siden desember 2009 er denne ledelsen halvert. De konservatives leder David Cameron har tydeligvis, og for lenge, basert sin strategi på at Labour og Gordon Brown skal ødelegge for seg selv. Men passive valgstrategier er ikke fruktbare, særlig ikke så tett opp til et valg. Derfor er avstanden på de siste målingene så liten som 2 % i de konservatives favør.

Cameron har hatt god til å forberede seg til valgkamp. Han ble partileder i 2005 og har i to år nå mast om at det må skrives ut nyvalg, slik at velgerne kan si hva de synes om Labour-regjeringen. Og mye har vært sagt og skrevet om Brown og hans udugeligheter, men bortsett fra det valget ”som aldri kom” høsten 2007, har Brown aldri latt seg friste av Camerons utspill. Han har siktet mot sine siste sjanse, nemlig å avholde valget innen 3 juni 2010. Brown ser ut til å gå for 6 mai, som også er dagen da det avholdes lokalvalg. Brown har i det lengste håpet av vinden skulle snu, at velgerne skulle få øynene opp for ham som et bedre alternativ enn Cameron. Her har naturlig nok regjeringens økonomiske politikk vært avgjørende i et forøk på å vise at dagens krise er det kun Labour som kan få landet ut av. Selv om landet enda er i en svært alvorlig økonomisk situasjon, peker pilene forsiktig oppover. Dette vil antagelig komme Brown til gode i månedene som kommer.

De siste målingene viser at Cameron og opposisjonen ikke klarer å dra fordel av Labours lange periode med dårlige målinger. De har vært for generelle i sitt budskap med forandring og har i liten grad latt velgerne se hva slags forlandringer de prioriterer. Partiet og Cameron bruker mye tid på å vise hvor udugelige, utbrente og inkompetente Labour er, og hvor sårt landet trenger en konservativ regjering. Cameron hevder partiet er modernisert, på lik linje med Labour før 1997, og at det fremstår som et mykere konservativt parti med en sosialliberalistisk vri. Men Cameron er engstelig for å konkretisere hva denne moderniseringen består i, i frykt for å skape splid i partiet - et parti som i moderne tid fremstått som splittet over det meste. Denne midtgang navigasjonen som nå foregår i Tory-partiet er tannløs, tam og fører øyensynlig ingen steds hen. Slik det ser ut nå, fører det i alle fall ikke Cameron inn i Downing Street.

For med så små marginer som vi når ser, kan vi gå mot det som kalles et ”hengende” parlament. Det betyr et underhus der ingen partier har flertall, og at en koalisjonsregjering blir ett reelt alternativ. De siste målingene viser faktisk at Labour ligger an til å bli det største partiet, selv om de enda ligger noen få prosentpoeng bak. Da kan en pakt mellom Labour og Liberaldemokratene være mulig, mens de konservative, hvis de blir størst, må støtte seg på mindre partier som UK Independence Party og Ulsterunionistene. Det andre reelle alternativet ved et ”hengende” parlament, er å utstede nok et valg i oktober, for å prøve å se om de konservative eller Labour kan sikre rent flertall. Hele det politiske systemet er nemlig bygget for solide flertallsregjeringer, og koalisjonsregjeringer svekker den politiske utøvelsen.

Men kanskje kan dette unngås, for nå ser Brown ut til å være på offensiven igjen. I løpet av de siste ukene har han vært gjennom et grinende TV-intervju og blitt omtalt i svært trøblete ordedrag av The Observer spaltist Andrew Rawnsley. I TV-intervjuet fortalte en personlig Brown om sitt liv og tapet av sin nyfødte baby. Intervjuet ble svært godt mottatt og den skrantende populariteten fikk en dytt i riktig retning. Like etter avslørte Rawnsley i boken The End of a Party. The Rise and Fall of New Labour at Brown er en intern bølle og at han slo og truet folk. Det har lenge vært kjent at Browns temperament kan være i overkant, men episoder og forklaringer som fremkommer i boken, plasserer Brown i et svært dårlig lys. Eller det skulle man tro. For i britiske aviser hevder flere kommentatorer at Brown har dratt fordel av avsløringene. At hans aggressive stil er noe som mange briter faktisk setter pris på og kan identifisere seg med. Akkurat den identifiseringen er ikke noe Brown tidligere har nytt godt, siden mange karakteristikker av statsministeren går i motsatt retning – at han er fjern, virker uinteressert i folk og at han er en usedvanlig dårlig kommunikator.

På et par måneder er rollene snudd opp ned. Cameron, som har vært varsom med å presentere konkrete politiske tiltak for ikke å skremme egne partifeller og såkalt kjernevelgere på begge sider i partiet, har blitt fanget i meningsmålingsnettet av sin egen politiske inaktivitet. Mens Brown, som før har fremstått som kald og til tider følelsesløs, nå er både emosjonell og aggressiv på én gang. Nå gjenstår det å se hvem som best klarer å dra fordel av dette nærmest døde løpet frem mot valget. Cameron som har alt å tape? Eller Brown som har alt å vinne.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb