Blair sliter på hjemmebane

Den britiske statsminister Tony Blair raser fra suksess til suksess på den internasjonale arena. Om det er som verdensambassadør for USA i kampen mot terrorisme, eller som fredsmegler mellom India og Pakistan, eller som populær og visjonær statsleder innenfor den Europeiske Unionen (EU), nyter Blair stor respekt for sin veltalenhet og besluttsomhet. Men på hjemmebane sliter han med å finne den politiske formelen som skal overbevise folk om at Labour enda er det partiet det gir seg ut for å være, og hvor de politiske løftene blir holdt. Og mens Blair leter etter oppskriften på sine mange og lange utenlandsturer, sliter flere og flere av hans partifeller på hjemmebane. Hvordan kan Blair overføre suksessrik utenrikspolitikk til konstruktiv innenrikspolitikk?

Blair og ”New Labour” seilte inn i regjeringskontorene i Downing Street 10 en vakker maidag i 1997. Optimismen var stor etter en knusende valgseier, og slagordene ”New Labour – New Britain” skulle lage vei i vellinga i det britiske samfunnet. Etter atten år med konservativt styre skulle tilliten til politikere gjenreises, det skulle ryddes på kontorer og i korridorer for å gjøre politikken ”ren”. Offentligheten skulle få større innsyn i politiske prosesser, og alle skandalene, som hadde preget store deler av de tidligere konservative regjeringene, skulle bort. Fornyelsen av sosialdemokratiet sto sentralt i Labours nye tenkning, og sosiologiprofessor Anthony Giddens’ ”den tredje vei” skulle danne det teoretiske grunnlaget for de storslåtte endringene i det britiske samfunnet.

Men fem år etter den første valgseieren, er de fleste briter enda i stuss over hva som menes med ”den tredje vei”, og hvordan denne filosofien skal omsettes til praktisk politikk. Folk kan la seg imponere over store ideer, sjarm og veltalenhet i en begrenset periode, men det kommer et tidspunkt hvor alle store ord må kokes ned til en politikk som folk forstår. Dette tidspunktet er nå kommet for Blair-regjeringen. For etter den andre store valgseieren i juni i fjor kan ikke innenrikspolitikken lenger vike plass for utenrikspolitikken, selv om Blair for øyeblikket er mer populær utenfor landets grenser enn innfor. Det er Storbritannia som er Blairs maktbase, og hvor grunnlaget er lagt og skal forsvarers ved neste parlamentsvalg.

Dermed har Blair en kjempeoppgave foran seg i de neste årene. Målet må være å vise klart hvilken vei regjeringen ønsker å gå, hva de politisk ønsker å prioritere og hvordan fremtiden med Labour vil se ut. Dette innebærer en del strategiske valg, og ikke minst politiske valg, som Blair åpenbart har utsatt for lenge. For den pragmatismen som la grunnlaget de første årene – anything that works goes – ser nå ut til å ha nådd et metningspunkt i befolkningen. Labour ser for tiden ut som et parti som er forvirret i forhold til sin egen identitet, og høyst uklar når det gjelder partiets fremtid. Denne usikkerheten smitter igjen over på velgerne som nå krever en klarere linje fra regjeringen.

Og akkurat her ligger kanskje den største utfordringen. Da Labour kom til makten i 1997 ønsket partiet å appellere til alle samfunnslag med en pragmatisk og åpen holdning til politikk. Ideologiene ble erklært døde, og en verdibasert tilnærming skulle være inkluderende - Blair hadde noe å tilby alle. Retorikken og de politiske visjonene ble presentert, og lovnadene kom på løpende bånd. Men i den første perioden prioriterte regjeringen økonomien - den måtte legge grunnlaget for alle reformene. Velgerne lot seg overbevise, og ga Labour et nytt mandat i juni i fjor til utføre alle de annonserte endringene. Nå, et snaut år etter, opprettholdes retorikken, men pragmatismen er i ferd med å spille fallitt.

For når pragmatismen feiler, baner ideologiene seg tilbake i det politiske liv. Velgerne krever klare standpunkt, og vil vite hvor de har Labour og de andre partiene. Den tradisjonelle delingen mellom høyre og venstre ga ryddigere forhold, og partipolitikken ga velgerne svar på hvor partiene sto i forhold til hverandre, og i de forskjellige sakene. Når problemene tårner seg opp både i helsevesenet, utdanningssystemet og innenfor transportsektoren ligger der ingen sammenhengende ideologi som kan gi klare svar på hvor det moderne Labour står. Det politiske terrenget er endret, men Labour ser enda ikke ut til å ha de rette kartene.

Som alle andre politikere, vet Blair at politikk handler om tillitt. Hvis denne forsvinner, forsvinner også regjeringsmakten. Blair har vunnet to valg fordi velgerne valgte å stole på at Labour ville gjøre en bedre jobb enn de konservative. Alle partier ønsker å gjøre en bedre jobb enn motstanderen – å forbedre offentlig sektor, minske kriminaliteten, ha så lave skattebyrder som mulig, ha en ansvarlig utenrikspolitikk – og alle partier overdriver sin egen mulighet til å gjenføre det de selv mener er den beste politikken. Velgerne godtar overdrivelser, retorikk og til med den tilfeldige skandale, så lenge produktet er det det gir seg ut for å være.

Det er nettopp denne produktgarantien Blair er i ferd med å miste. Og før Labour mister den, må Blair-regjeringen komme på banen med klare svar på hva de ønsker å gjøre med et britisk samfunn som for lenge bare er blitt omtalt, og ikke gjort noe med. ”Den tredje vei” ser foreløpig ikke ut til å gi gode nok svar for Labour. Det nytter heller ikke lenger å flykte inn i utenrikspolitikken, hvor Blairs statsmannsegenskaper

har gitt han heltestatus, og dermed tro at innenrikspolitikken ordner seg selv. 11. september, og dets ettervirkninger, har for lenge gitt en for god anledning til å ta fokus bort fra hjemmearenaen. Hovedsakelig har dette vært mulig så lenge fordi opposisjonen, de konservative, for tiden er enda mindre populære enn Blair og regjeringen. Det har dessverre vært en farlig sovepute for regjeringen. 

For som Blair sa etter sin første seier i 1997; ”de konservative er ikke er døde, de bare sover”. Nå ser det ut til at Blair og Labour selv gjør alt de kan for å vekke de konservative opp fra søvnen. For å unngå det, er det på høy tid å formulere konkrete tiltak som svar på tiltale fra sine velgere. Britene trenger å se, og forstå, hva ”New Labour” er, og hva det nye sosialdemokratiet har å tilby.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb