Blair støtter Irak-krig

Som så mange ganger tidligere står USA og Storbritannia side om side på den internasjonale politiske arena. Parhestene George Bush og Tony Blair mener det er tvingende nødvendig å fjerne Iraks diktator Saddam Hussein fra makten, og at neste steg i kampen mot terrorisme er invasjon av Irak. Begge ser Hussein som en trussel mot verdensfreden og er av den oppfatning at en eliminasjon av Iraks leder vil gjøre verden til et tryggere sted. Men det knytter seg mange etiske, moralske og, ikke minst, prinsipielle spørsmål til en eventuell invasjon. Er det riktig at to vestlige land skal invadere en suveren nasjonalstat? Har man i følge FNs konvensjoner rett til å gjøre dette? Like viktig, eller kanskje enda viktigere, er spørsmålet om man oppnår ønsket resultat ved en invasjon av Irak. Vil terror- og masseødeleggelsestrusselen fra Irak, eller den delen av verden, minke eller forsvinne gjennom at autoritære Hussein blir fjernet?

Et angrep på Irak vil høyst sannsynlig styrke hatet mot USA i den muslimske verdenen. Med britisk deltagelse flytter ”hatlinjen” seg til Europa, noe som vil kunne medføre uante konsekvenser for vårt kontinent. Går man dypere ned i materien, som mange kritikere har gjort, ser man at den siste tids konflikter går på tvers av nasjonalstaten. Mens Falklandskrigen og Golfkrigen er eksempler konvensjonelle, militære møter mellom stater, er Balkan, Afghanistan og Midtøsten eksempler på konflikter som følger mer ukonvensjonelle mønstre. I hvert av disse tilfellene er noen av hovedaktørene grupper av politiske organisasjoner, religiøse fundamentalistiske nettverk eller rene terrornettverk som påberoper seg en eller annen form for overbevisning. De opererer på tvers av nasjonalstaten, og er derfor vanskelig å få tak på. Det har man sett i løpet av det siste året når det gjelder Osama Bin Laden og Al-Qaida.

Herrene Bushs og Blairs opphengte tanke på et regimeskifte i Irak kan dermed være en total vurderingssvikt, og føre til at de nettverkene de ønsker å ødelegge, bare blir vanskeligere å få tak på. En invasjon av Irak vil ytterligere fiendtliggjøre den arabiske delen av verden og bidra til å skape sterkere skillelinjer mellom to parter som allerede fra før har for mange uoppgjorte konflikter. At USA og Storbritannia har et ønske om å få bukt med terrorisme, er et reelt og edelt nok motiv, men spørsmålet er om bruk av militær makt mot Bagdad vil få en ønsket effekt.

Det kommer kanskje ikke som noe stor overraskelse at amerikanerne står fremst i rekken av krigshissere. Men at Storbritannia og Tony Blair støtter så lojalt opp, er muligens mer overraskende for mange. Spesielt når motstanden er så stor på hjemmebane. Ser man likevel litt nærmere på Storbritannias forhold til USA, og på personen, statsministeren og partimannen Tony Blair, blir bildet av Blair som Bushs lille puddel noe modifisert. Det som er overraskende i denne saken er ikke at Storbritannia støtter USA, men at Blair går så radikalt mot folkeopinionen i sitt eget land.

Etter andre verdenskrig har Storbritannia vært USAs hovedalliert i Europa. De to landene har stått sammen i rekke saker, samt at deres statsoverhoder har hatt tette bånd. Det er nok å nevne Ronald Reagan/Margaret Thatcher og Bill Clinton/Tony Blair som eksempler på det spesielle forholdet som har gjort at Storbritannia aldri helt har knyttet seg til Europa og den Europeiske Unionen. Selv om Tyskland og Frankrike nå vegrer seg mot å støtte Bush, påvirker ikke det Blairs standpunkt. Storbritannia har også tidligere vært det eneste europeiske landet som har støttet USA.

Det som likevel er annerledes for Blair denne gangen, er den massive motstanden i den britiske opinionen. Motstanden går også langt inn i det politiske miljøet i underhuset, ja endog inn i hans innerste sirkel, kabinettet. Blair tar dermed en stor politisk sjanse ved å fortsette å gi Bush sin uforbeholden støtte. At Blair er populær i USA er én ting. Farligere er det at han legger seg ut med sine egne – det britiske folk, som tross alt skal stemme ved neste parlamentsvalg. Noe av hans og Labours styrke har nemlig vært å gå takt med opinionen og snu når det har vært nødvendig. Blairs pragmatiske linje har ført til at partiorganisasjonen, til en hver tid, har hatt god oversikt over folks meninger. Det har de nå også. Hva er det da, på tross av all motstanden, som får Blair til å foreløpig opprettholde støtten?

Det er liten tvil om at den britiske statsministeren har behov for å markere seg selv og Storbritannia i internasjonal politikk. Han har helt siden 11. september i fjor stått fremst i kampen mot terrorisme, og har, kanskje bedre enn noen annen statsleder, verbalt uttrykt  nødvendigheten av å ta knekken på terrornettverkene. Han har på sin presidentliknende måte reist rundt og sanket støtte hos sine allierte på en måte USA aldri ville være i stand til.

Som politiker er Blair en sterk motstander av autoritære styresett, og er av den ideologiske oppfatning at det er riktig å aksjonere mot Irak. Han er overbevist om at det er riktig for Iraks befolkning, at det riktig for de politiske forholdene i regionen og at det er riktig at noen tar tak i slike diktatorer som Hussein. I følge hans egne uttalelser, er det også ytterst viktig at de vestlige stormaktene statuerer et eksempel, slik at ingen nasjonalstater i fremtiden trosser FN og resten av verdenssamfunnet. Blair er en mann med veldig sterke prinsipielle overbevisninger, og i denne saken har altså fulgt sine prinsipper mer enn han har lyttet til sine kritikere. Det er unødvendig å si at det kan bli skjebnesvangert for den britiske statsministeren.

Men det er enda tid til å snu. Det britiske parlamentet har bestemt å ta en full gjennomgang av Irak-spørsmålet når de kommer tilbake fra sin sommerpause. Også Labour og kabinettet ønsker å diskutere dette i sin fulle bredde, og da vil kanskje den skepsis som til nå kun er lekket ut, komme klarere frem. Parlamentarisk leder av underhuset Robin Cook, utenriksminister Jack Straw og utviklingsminister Clare Short er blant de som har murret, uten at kritikken er kommet offisielt. I tillegg regner man med at omtrent 160 av hans egne parlamentsmedlemmer vil stemme mot han hvis det kom til en votering i underhuset. Dette er allikevel ikke nok til å stoppe Blair hvis han velger å fortsette på ”krigsveien”. Det som derimot kan ha innvirkning på hans holdning, er hvis finansminister Gordon Brown og visestatsminister John Prescott gikk ut og sterkt fordømte hans syn. Sammen med hans nærmeste rådgivere er disse ansett for å være Blairs ”tyngste” medarbeidere. Spørsmålet blir til syvende og sist om det er viktig for Blair ha støtte for sin politiske linje, eller om han stoler mest på seg selv. Hvis det er viktig med støtte, blir det neste spørsmålet om det er viktig hvor støtten kommer fra – fra USA og USAs befolkning eller fra sine egne politikere og sin egen befolkning.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb