Blairs autoritet svekkes

Statsminister Tony Blair tapte nylig sin første avstemning i det britiske underhuset. Historisk sett er det alltid begynnelsen på slutten for den sittende regjeringen.

Avstemningen i det britiske underhuset onsdag 9. november kan vel være det definitive vendepunktet for den siste Blair-regjeringen. Blair ønsket å få gjennom kontroversielle anti-terrorlover hvor hovedessensen var å gi politiet myndighet til å fengsle terrormistenkte i opp til 90 dager uten rettergang. Opptellingen viste at 291 stemte for regjeringens forslag mens hele 322 stemte mot. Det var 49 av Labours egne parlamentsmedlemmer som stemte med opposisjonen mot sin egen regjering. Dette er det første nederlaget Blair opplever i underhuset, og det største opprøret i eget parti. Faren for Blair nå er at avstemningsnederlag blir vanedannende og at den politiske autoriteten gradvis svekkes. Det skjedde blant annet med den siste konservative statsministeren John Major, i årene før han tapte valget mot Blair i 1997, og med Labours Jim Callaghan i 1979.

Da Blair vant sin tredje valgseier i mai, ble Labours flertall i underhuset redusert fra 160 til 66. Det er først og fremst i underhuset at et såpass lite flertall skaper problemer da det alltid er et dusin eller to som stemmer mot regjeringen. Det var ikke vært merkbart i de to foregående regjeringene siden hans flertall da har vært så stort. Nå trenger bare 34 av Labours parlamentsmedlemmer å stemme mot regjeringen for å velte lovforslag. I og med at Blair ligger så langt mot høyre i partiet, er det alltid slik at pluss minus 25 av hans egne alltid stemmer med opposisjonen. Da sier det seg selv at Blairs autoritet for alvor vil bli satt på prøve utover høsten og vinteren.

Anti-terrorlovene er en del av Blairs Irak-argument. Det at Blair valgte å innvadere Irak sammen med USA og George Bush har til tider satt sinnene i kok i Storbritannia, og spesielt i hans eget parti. Flere av hans ellers så lojale støttespillere, blant dem Robin Cook og Claire Short, trakk seg fra sine posisjoner. Velgerne ga han også en kraftig smekk ved valget i mai da hans oppslutning nasjonalt ble kraftig redusert. Irak var hovedgrunnen til dette, selv om også andre saker ble trukket frem. Men Blair ønsker å vise handlekraft i terrorspørsmålet. Etter at terroren rammet London 7. juli i år, har de fleste meningsmålinger vist at befolkningen ønsker tiltak som gir politiet utvidede fullmakter. I følge innenriksminister Charles Clarke har regjeringen handlet i overensstemmelse med folkets ønske.

Ingen i det politiske miljøet i Storbritannia, eller i samfunnet ellers, er imot at tiltak settes i verk for å bekjempe terroraktiviteter. Men de fleste mener altså at Blair går alt for langt når han vil holde terrormistenkte i fengsel i opptil tre måneder kun på mistanke. Derfor ble da også et kompromissforslag, som ble reist av Labours David Winnick, godkjent. Prinsippet i dette forslaget er det samme, men senker tidsrammen til 28 dager.

Da Blair dro fra Downing Street til underhusets spørretime onsdag 19. november, visste han at den nevnte avstemningen ville bli vanskelig. Han hadde på forhånd hjemkalt både finansminister Gordon Brown fra Israel og utenriksminister Jack Straw fra Russland for å stemme for regjeringens forslag. Med direkte henvisning til den påfølgende avstemningen, svarte Blair på et spørsmål fra opposisjonsleder Michael Howard under spørretimen. ”Det er bedre å tape og gjøre de riktige tingene enn å vinne og gjøre de gale tingene.” Kort tid etter var voteringen tapt.

Nederlaget er det første dokumenterte beviset på Blairs svekkede autoritet etter valget i mai. Det er ingen tvil om at dette er et hardt slag, spesielt siden Blair selv har lagt ned mye prestisje i det nye lovforslaget. Opprøret viser også at statsministeren ikke har like god kontroll og støtte fra sine egne som han én gang hadde. Åtte år ved makten sliter på partibåndene, og siden Blair stadig beveger seg lenger og lenger ut på høyrevingen, er det færre og færre som følger etter. Faren er at han blir politisk isolert og at alliansene på bakrommet utsetter han for større press. Før han vet ord av det, ender han da i samme politiske smørje som Margaret Thatcher gjorde i 1990 – hun var den siste som så at hun var blitt en stor belastning for det konservative partiet.

I et intervju med Sky News bare timer etter voteringen sa Blair likevel at han ikke akter å trekke seg. Han understrekte at han enda har mye ugjort og at han akter å fortsette som før uten å la seg affisere av nederlagt. Han gjentok i intervjuet at hans plan er å sitte hele den tredje perioden for så å overlate roret til sin etterfølger. Spørsmålet er likevel om han makter å holde ut. Opprør i store partier sprer seg ofte, og foran han ligger det en stor reformpakke for endringer i offentlig sektor. Disse har vært annonsert lenge, og flere av forslagene er allerede ansett for kontroversielle. 

Men regjeringen ønsker nå å få reformene gjennom så fort som mulig. Det er det flere grunner til. Han vil gjerne vise at han enda har mye å utrette før han går av, og at han er en handlingens mann som tør å ta upopulære avgjørelser. Dessuten vet han at hans arvtager antagelig blir Gordon Brown, en politiker som ligger lenger til venstre i partiet enn han selv. Derfor er det viktig for ham å sette sitt eget stempel på så mange av endringene som mulig. Strategien kan være farlig fordi den kan isolere Blair ytterligere. Sosialpolitikken må samkjøres med Brown slik at hans overtagelse kan gå så smertefritt som mulig. Det er både Blair og Brown, og ikke minst partiet, mest tjent med.

Del av regjeringens strategi var også eksminister David Blunkett. Den tidligere Arbeids og pensjonsministeren måtte nylig fratre sin kabinettstilling for andre gang etter å ha brutt spillereglene for ministere. Blunkett var en sterk støttespiller for Blair, og det var nok et slag for Blair da Blunkett ikke hadde annet å gjøre enn å trekke seg. Selv det enda er for tidlig å avskrive Blair, er han betydelig svekket etter den siste tids hendelser. For at han ikke skal havne i samme situasjon som sin forgjenger John Major, må han gjenvinne autoriteten, spesielt i forhold til innenrikspolitikken. Hvis han ikke klarer det, er det bare et tidsspørsmål for han må overlate statsministerboligen til sin etterfølger. For han kan risikere å bli en like handlingslammet og låst statsminister som Major var i årene før Blair overtok i 1997. Blair har selv sagt at han vil gå av før han blir en politisk belastning for partiet. Hvis han ikke klarer å manøvrere seg ut av det hjørnet han litt klønete har manøvrert seg inn i, er det ikke lenge før han blir presset til å gå. Da vil også hans ettermæle bli preget av hans ønske om ikke å gi slipp på makten mens han kunne. Et slikt ettermæle trenger han overhode ikke å få.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb