Blairs "nye" regjering

Tony Blairs nylige ommøblering av regjeringen gir ikke rival og kollega Gordon Brown håp om snarlig overtagelse.

Etter en slett innsats i de engelske lokalvalgene 10. mai, ventet ikke Blair lenge med å prøve å revitalisere sin Labour regjering. Allerede dagen etter kom den største ommøbleringen i Blairs niårige regjeringstid, og alt i et forsøk på å dreie fokus bort både fra det dårlige valgresultatet og fra de skandalene som i den siste måneden har ridd Blair som en mare. Men denne endringen gir ikke håp for en snarlig overtagelse for Gordon Brown. Finansministeren, som etter planen skal overta for Blair en gang før neste parlamentsvalg, ble nok en gang satt flere skritt tilbake etter at omrokeringen bærer mer preg av en Blairite retning enn en Brownite. Dermed må finansministeren smøre seg med tålmodighet enda en god stund, selv om han håpet at valgfadesen skulle tvinge Blair til tidfeste sin avgang mer spesifikt. Signalet til Brown er at Blair vil gå av på sin egen måte når hans tid er inne, og ikke når han står med ryggen mot veggen.

For lokalvalget var en katastrofe for Blair og Labour. De tapte over 300 seter i kommune- og bystyrer rundt i England, et mye større tap enn forventet. Og det var de konservative som var valgets vinner med like mange i fortjeneste som Labour tapte. De konservative gjorde sitt beste valg siden 1992 med 40 % oppslutning mot Labour 26 % og Liberaldemokratene med 27 %. Ikke rart smilet til toryenes nye leder David Cameron ble bredere og bredere etter hvert som resultatene tikket inn, for et slikt forsprang er godt å ta med seg frem mot neste parlamentsvalg som antagelig vil komme våren 2009. For Cameron er det avgjørende å kunne ta med seg denne oppdriften i sitt videre arbeid med å gjøre toryene mer valgbart for større deler av opinionen.

Som parlamentsvalget i 2005, var dette valget også en advarsel til Blair og hans regjering. I fjor var det Irak Blair ble straffet for. Denne gangen var det de siste måneders politiske og private skandaler som hjemsøkte statsministeren. Selv om disse begivenhetene i seg selv varierer fra det tåpelige til det graverende, er det først og fremst regjeringens moralske selvtilfredshet som fikk seg en knekk. Labours stadige angrep på de konservatives slette partikultur på 90-tallet, Blairs hyppige bruk av moralsk overbevisning i viktige politiske spørsmål og den høye fanen partiet har båret gjennom ni gjør fallhøyden stor når partiet selv blir rammet av slike saker. Men dårlig oppslutning i lokalvalg, betyr ikke nødvendigvis at Labour dermed ligger an til å tape det neste parlamentsvalget. Ved forrige lokalvalg for fire år siden gjorde Labour en like dårlig figur, men vant likevel det påfølgende parlamentsvalg med komfortabel margin.

Denne gangen var ikke Blair sen med å prøve å få fokus bort fra skandaler og dårlige valgresultater. Før alle resultatene var telt opp, var statsministeren i gang med å ”spinne” bort de dårlige inntrykkene og danne et nytt team. Det oppsiktsvekkende ved den ”nye” regjeringen er ikke de som kom inn, men snarere de som gikk ut. Og at visestatsminiseter John Prescott og helseminister Patricia Hewitt fikk beholde jobbene sine. Blairs forsøk på å skape en ny, og siste, opptur er på mange måter en krampetrekning for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Det har han klart før, og en skal dermed ikke se bort fra at han klarer det igjen. Men denne gangen handler det likevel mest om å gjenvinne tillitten til partiet. Blair vil under ingen omstendigheter forlate et parti som ligger med brukket rygg. Til det er hans stolthet for stor, og dessuten er han redd for at hans ettermæle skal være preget av den siste tids hendelser. Omrokeringen er et spark til Downing Street 11, hvor Brown bor, siden den er dominert av nære allierte til Blair. Som den britiske søndagsavisen The Observer skrev på lederplass: ”Dette er ikke en regjering for å sikre en jevn og problemfri overgang til Brown, men én som skal sikre Blair en god politisk arv”.

Det mest overraskende trekket var å fjerne utenriksminister Jack Straw og erstatte det departementet med én statsråd for Europa og én for resten av verden. Straw har vært en alliert av Blair i alle år, og overtok posten etter Robin Cook som åpent kritisert Blair for hans Irak politikk. Cook ble degradert til leder av underhuset, den samme jobben som nå Straw har fått. Ryktene sier at Straw ble fjernet etter lengre tids uenighet i utenrikspolitikken og at Straw ved flere anledninger skal ha tatt parti med Brown. At Margaret Beckett og Geoff Hoon kommer inn her gjør at Blair selv vil ta mer hånd om utenrikspolitikken.

Det minst overraskende trekket var å sparke innenriksminister Charles Clarke. Clarke, som også har vært én av Blairs nærmeste, gjorde seg skyld i den største politiske skandalen i senere tid da han unnlot å vurdere om 1000 utenlandske kriminelle skulle deporteres da deres fengselsstraff var over. Disse kriminelle ble sluppet ut på gaten igjen, og per dags dato kan enda ikke innenriksministeriet redegjøre for hvor et titalls av disse befinner seg. Hele episoden står i sterk kontrast til regjeringens tøffe anti-terror lover og harde linje i forhold til organisert kriminalitet. Clarke hadde ingen sjanse til å overleve.

To som overraskende beholdt posisjonene deres var da Prescott og Hewitt. Hewitt har vært i hardt vær lenge, og ble nylig pepet ut på sykepleierforbundets landskongress. Jobbkutt og dårlig uttelling i forhold til pengene som er investert i helsevesenet har vært hovedanklagene mot henne. For Prescott er det helt andre affærer som har kommet i fokus. Hans litt for intime forhold til sin sekretær har naturlig nok avstedkommet pinlige avsløringer i tabloidpressen. Én ting er hans private anliggender, for Blair er det mulige brudd på ministerielle regler som er alvorlig, og at hans mangel på dømmekraft setter tillitten til regjeringen på prøve. Prescott ble i omrokeringen fratatt sitt departement, men beholdt tittelen sin som visestatsminister og fortsetter som nestleder i partiet. Prescott er nemlig limet mellom Blair og Brown og hadde han blitt ofret, ville partiet gått mot en større krise enn den de nå er i. Dessuten ønsket partiet å unngå en nestlederkamp i den situasjonen de nå er i.  

Men kritikken mot Blair vedvarer og ble forsterket etter ommøbleringen. Mange i partiet mener han bør sette en definitiv dato for sin avgang og ikke la partiet vakle videre i det uvisse. Blairs tabbe var at han annonserte sin avgang uten å lansere en timeplan for hvordan han ser for seg overgangen til Brown. Hans meget oppgående kommunikasjonsenhet burde skjønt at dette ville medføre endeløse spekulasjoner både i media, i partiet og i opinionen, spekulasjoner som bare vil være nedbrytende og splittende for regjeringen. Nå er derimot signalene klare, ikke bare til Brown, men til hele landet. Blair har ingen planer om snarlig avgang. Med sitt nye lag gir han et inntrykk av at alt nå skal bli annerledes, og Blair er avhengig av å gjenfinne sine politiske visjoner og argumenter. På tross av, eller kanskje på grunn av, sitt forhold til Brown er det avgjørende for fremtiden at de forenes og begynner å styre landet. Ingen bør være interessert i å splitte partiet i én Blair-leir og én Brown-leir. Hvis det skjer vil Labour tape neste parlamentsvalg, for ingen velgere er tiltrukket av interne stridigheter og maktkamp. Derfor må det ikke bare feies utenfor Downing Street nr 10, kostene må være så lange at de også rekker bort til nr 11.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb