Blairs siste år

I løpet av 2007 vil Tony Blair gå av. Hvordan vil han bli husket?

2007 blir definitivt Blairs siste år som statsminister og partileder. Etter mye intern uro i fjor høst, annonserte han at han ville fratre innen ett år. Det året er omme i september i år. Og spekulasjonene er mange i forhold til avgangsdato, etterfølger og om det vil bli utstedt nyvalg, slik at etterfølgeren kan få folkets tillitt og ikke bare regjere på Blairs mandat. Pennene spisses i alle hjørner og partier, for mange ønsker å kjempe om det tomrommet Blair etterlater seg, både i partiet og blant velgere. Hvordan vil så Blair bli husket? – som den statsministeren som ødela for seg selv og mange andre ved å sende Storbritannia inn i den irakiske hengemyra? – eller som en reformvennlig god statsminister og én som hjalp Labour frem i lyet igjen etter atten år i opposisjon?

Blair-biograf og politisk historiker Anthony Seldon oppsummerer Blairs tre perioder på følgende måte: 1. 1997-2001 – fantastisk, 2. 2001-2005 – katastrofal og 3. 2005-2007 – full av feil i streben etter å sikre sitt eget ettermæle. Selv om det negative vendepunktet for Blair åpenbart er Irak-krigen, har forholdet til USA ødelagt mye av Blairs utenrikspolitikk. Etter et par heldige inngrep i sin første periode, er det forholdet til den amerikanske presidenten som har preget utenrikspolitikken etter 9/11. Dette nære forholdet er ikke overraskende, hvis en ser historisk og kulturelt på det. Men det er det de færreste briter som har ønsket. Opinionen har sett og oppfattet en statsleder som har støttet USA i ett og alt, og dermed gravd sin egen grav, eller rettere sagt undergravd britenes egen internasjonale status. Og det sitter langt inne for et land som tidlig i det 20. århundre kontrollerte ¼ av jorda.

Meningsmålinger har, helt siden årtusenskifte, vist at opinion ønsker en utenrikspolitikk som i hovedsak skal konsentrere seg om Europa. Og Blair la opp til en ambisiøs Europatilnærming i 1997. Hans hovedmål da var at Storbritannia skulle spille mer på lag med de europeiske stormaktene i forsvars – og sikkerhetspolitikken. Blair, i motsetning til Brown, har hele tiden vært en tilhenger av den monetære unionen, og har i flere år ventet på Browns økonomiske analyser av landets økonomi. Men Blair har ventet forgjeves, og etter hvert som årene har gått, har han mer eller mindre gitt opp sine ambisjoner i Europa.

I Blairs leir er det mange som legger skylden på forholdet mellom Tyskland og Frankrike for at britene igjen så til USA. I vanskelige tider har det alltid vært lettere å få gehør i Washington enn i EU, og dette mønsteret har en sett gjentatte ganger etter Andre Verdenskrig. Blair oppdaget på et tidspunkt at han måtte velge sine allianser, han kunne ikke ri alle hestene samtidig. Som historien hadde vist, var det sikreste kortet USA da internasjonale begivenheter satte deler av verden på prøve.

Ved parlamentsvalg, blir partiene målt og vurdert på hva har gjort eller kan gjøre i innenrikspolitikken. Selv om Blair ble hardt straffet for Irak ved valget i 2005, var de konservative likevel ikke noe maktalternativ da det kom til stykket. For velgerne er derfor innenrikspolitikken til Blair sett på som suksessrik. Ingen annen partileder har i moderne tid vunnet tre valg, hatt så gode oppslutninger på meningsmålingene og ingen statsminister har vært så full av mot og gå-på-holdning så sent i sin karriere. Hadde det vært opp til Blair selv ville han ha sittet hele denne perioden ut, enten til 2009 eller 2010. Til tross for dårlig tid, er han nå opptatt av å gjøre ferdig mange av de tiltakene han har satt i gang. Den interne striden i partiet i fjor høst forkludret planene hans.

Så det er ikke nødvendigvis Blair som lider av utmattelsessyndromet, men heller hans omgivelser. Og sett i lys av dette, er det kanskje ikke så merkelig at han, på visse områder, prøver å påvirke sitt ettermæle i positiv retning. Blair er klar over at vurderinger av ham som partileder og statsminister vil endre seg over tid. Tidligere statsministere som John Major, Margaret Thatcher, Harold Wilson og James Callaghan var alle utbrente på slutten, men blir likevel husket for andre ting. Derfor vet Blair at historien vil se annerledes på ham enn de vurderingene som blir gjort i disse dager. Men i politikken, som på idrettsbanen, er en ikke bedre enn sine siste resultater, og for hver dag som går, blir Blair minnet om krisen i Irak. Balansen mellom historie, nåtid og fremtid er viktig for Blair, og ikke minst for Labour, som skal leve lenge etter Blair er gått av.

”Når enden er god er allting godt”, heter det. Derfor jobber Blair nå intenst på flere fronter samtidig. Spesielt fredsprossen i Nord-Irland er viktig for Blair å dra i havn, og håpet hans er at valget til den nordirske folkeforsamlingen 7. mars vil få prosessen tilbake på rett spor, og dermed skape en positiv avgangssituasjon. Det ville gjøre overgangen til en ny leder vesentlig lettere, og Blair kan trekke seg tilbake med noe større verdighet.

2007 blir da et år null for Brown, som etter alle solemerker overtar jobben etter Blair. Det forventes at partiet vil arrangere en valgkonferanse siden det er Labours landsmøte som velger partiets leder. Det ble gjort i 1994 da John Smith døde og Blair ble valgt til leder. Noen mindre innflytelsesrike kandidater vil antagelig stå mot Brown, men mest for syns skyld. Brown har ventet på sitt gylne øyeblikk siden 1997, og mye skal til for å ta det i fra ham. Det ryktes nå at han allerede er i gang med å sette sammen sitt nye regjeringsteam, og at både hans utseende og taleegenskaper er i ferd med å få seg en overhaling. Og det kan trengs når hans motstander er de konservatives nye stjerneskudd David Cameron. Cameron scorer nemlig høyt på det Brown så sårt trenger; sjarme og appell.

Uansett hvordan en ser på Blair nå, er det ingen tvil om at han har vært en stor politisk suksess. Han har i sin lange statsministertid gjort Storbritannia til et Labour-land, og har ved tre parlamentsvalg feiet all motstand til side. Beviset på hans suksess er kanskje best å spore andre steder – partiet har nemlig uttalt at New Labour er kommet for å bli og Cameron og de konservative prøver å kopiere Blair både politisk og stilistisk på så mange måter som mulig. I det 20. århundre var Storbritannia et konservativt land som av og til stemte Labour. Kanskje Blair har banet veien for at Storbritannia i det 21. århundre blir et Labour-land som av og til stemmer konservativt.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb