Blairs vanskelige mellomposisjon

Mens både Tyskland og Frankrike beveger seg bort fra krigsstøtten, står Tony Blair og Storbritannia enda skulder ved skulder med USA. Men krigsretorikken fra Blair er vesentlig moderert.

Tyskland og Frankrike har de siste ukene blitt mer lunkne til en krigshandling i Irak. De to lands samhandlinger de siste ukene tyder på at verken Tyskland eller Frankrike ønsker å støtte en militær aksjon mot Irak, uansett om det foreligger et FN mandat. Den tyske Forbundskansler Gerhard Schrøder uttalte nylig at verden ikke kunne forvente tysk støtte uansett hva FNs Sikkerhetsråd kom frem til. Selv om Tyskland ikke er permanent medlem av rådet, kan de avstå fra å stemme over resolusjonen. Frankrike og President Jacques Chirac derimot er fast medlem, og vurderer fra dag til dag om de skal bruke vetoretten sin hvis rådet anbefaler krig. Dette øker presset på Storbritannia og Tony Blair.

For Blair og hans regjering har kanskje det vanskeligste valget foran en eventuell væpnet konflikt med Irak. Storbritannia er nemlig det eneste europeiske landet som helt siden i høst har støttet USA i sin aggressive holdning til Saddam Hussein og et regimeskifte i Irak. Den angloamerikanske allianse er allikevel i ferd med å svekkes, mye fordi de europeiske allierte nå tar sterkere avstand fra krig enn de gjorde i høst. Mens USAs hissende krigsretorikk fortsetter, er Blairs i mye større grad moderert.

Men Blair erklærer fortsatt sin støtte til Bush, selv om språket hans bærer mer preg av forbehold. Det er kanskje ikke så rart i og med at motstanden mot Blair bygger seg opp både i Europa, i Storbritannia og i egne partirekker. Som så mange ganger tidligere står Storbritannia i en politisk mellomposisjon – mellom USA og Europa. Det betyr at Blair er nødt til å ta hensyn begge veier – han må ikke komme for mye på koalisjonskurs med sine allierte i Europa, samtidig som han heller ikke kan fravike sin støtteerklæring til Bush. Denne posisjonen preger nå Blairs uttalelser.

Et splittet Europa, som det nå ligger an til, kan få store konsekvenser for det fremtidige samarbeidet i EU. Dette er selvfølgelig Storbritannia klar over, og må derfor forholde seg konstruktivt til sine allierte både i europapolitikken og innen NATO. Splittelse mellom USA og Europa, og internt i Europa, er det bare Saddam Hussein som tjener på, og fokuset flyttes fra Iraks påståtte brudd på FN resolusjon 1441 til uenighet om hvordan Hussein best skal håndteres.

Den britiske utenriksminister Jack Straw hevdet nylig at den ”britiske regjeringen ønsker en fredelig løsning, men at effektivt diplomati av og til må støttes av en troverdig trussel om maktbruk.” De europeiske utenriksministerne er enig om at tiden begynner å renne ut for Saddam, men er enige om å gi våpeninspektørene frem til 1. mars for å finne mer håndfaste bevis. Når man tar i betraktning at flere konkrete bevis trengs, høres dette ut som en fornuftig progresjon. Den fremlagte rapporten fra FNs våpeninspektører (27. januar) verken bekrefter eller avkrefter at Irak er besittelse av masseødeleggelsesvåpen.

Det er ikke bare i Europa det øves press mot Blairs sterke krigsengasjement. Også på hjemmebane gjør både opinionen og egne partifeller opprør mot Blairs entusiasme, og statsministeren har ikke maktet å overbevise sine landsmenn på den måten han hadde håpet. I Underhuset sliter både Blair og forsvarsminister Geoff Hoon med å svare adekvat på spørsmål fra sine egne partimedlemmer. Det er med andre ord stor motstand, både i politiske miljøer og ellers i befolkningen, mot at Storbritannia deltar i et krigsraid.

Avisen The Guardian har siden i høst publisert ukentlige meningsmålinger på Irak-spørsmålet. De fleste av disse har etter hvert pekt i negativ retning for statsministeren, og de færreste briter vil på det nåværende tidspunkt involveres i en krig mot Irak uten solid støtte fra FN. Som i andre europeiske land, sier også flere og flere nei til krag selv med FN støtte. I en av de siste målingene, sier kun 10 % at de støtter krig uten FN i ryggen, mens i underkant av 35% ser nødvendigheten av å fjerne Hussein hvis FN er med.

På tross av sterk motstand, er omlag 30,000 britiske soldater er på plass i Persia-bukta. I følge den britiske regjeringen, er opptrapping til krig den beste måten å unngå militær konflikt. Den enorme troppeforflytningen man har sett de siste ukene fra britene og amerikanerne skal altså holde presset oppe på Saddam Hussein, slik at han samarbeider med FNs våpeninspektører. Dessuten vil troppene stå klare i tilfellet Sikkerhetsrådet går inn for en avvæpning av Irak. Denne raslingen med sablene skal altså virke preventivt, noe mange Labour-medlemmer har problemer med å forstå.

For det er få, for ikke å si noen i regjeringen og kabinettet, som er entusiastiske overfor et angrep på Irak. Flertallet i kabinettet mener det må foreligge minst to FN-resolusjoner før en krig kan legitimeres. Den ene, som ble lagt frem 27. januar, omhandlet våpeninspektørene, og gir få bevis. Den andre bør, i følge mange regjeringsmedlemmer, klart autorisere et militært angrep i FN regi. Hvis to resolusjoner går inn for et militært korstog mot Saddam Hussein, under FNs flagg, er det lite Labours anti-krigs tilhengere kan gjøre. Labours krigsmotstandere er klar over faren med å komme i en situasjon der FNs tillitt undergraves. Men en slik beslutning ligger vesentlig frem i tid.

I mellomtiden må prosessen gå riktig vei, i riktig tempo, og ikke minst, med FN på laget. Der verserer mange spekulasjoner om hvordan USA vil håndterer denne første våpenrapporten, og utenriksminister Colin Powell har signalisert at USA kan tenkes å angripe Irak uten FN støtte. Som han nylig uttalte: ”Hvis ikke FN tar ansvaret med å avvæpne Irak, må USA gjøre det.” Dette legger selvsagt press på Sikkerhetsrådets medlemmer både i denne omgang og eventuelt senere.

Spørsmålet er om Blair og Storbritannia vil støtte USA hvis det skulle komme til krigshandlinger uten støtte fra FN. Akkurat nå er det mye som taler for det til tross for motstanden hjemme. Blair er enda overbevist om at angrep på Irak er det beste forsvar for resten av verden, selv om både Europa, Storbritannia og Labour er i mot. Det som i alle fall er sikkert, er han står overfor det vanskeligste valget i sin statsministerkarriere.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb