Blir Blair reddet av USA?

Mange britiske statsministere har søkt politisk tilflukt i USA. Blir den amerikanske presidenten redningsplanken også denne gangen?

Mye av den politiske journalistikken i Storbritannia spekulerer nå endeløst i om statsminister Tony Blair makter å overleve frem til neste parlamentsvalg. En nylig meningsmåling, offentliggjort i avisen The Guardian, viser at så mange som 46 % tror Blair er ute av Downing Street før jul i år. Bookmakere styrker oddsene på at det er en annen Labour-leder enn Blair som leder partiet inn i neste valg. Enkelte kommentatorer har faktisk gått så langt at de har tegnet opp diverse jobbalternativer for statsministeren. Men det meste er ønsketekning, for statsministere har vært ute i hardt vær før uten å forsvinne.

Det er ingen tvil om at 2003 var Blairs verste år siden ham kom til makten i 1997. Tidligere politiske blundere blekner mot Irak-affæren, og nå den mye omtalte Kelly-saken gjorde ikke Irak enklere å argumentere for. Krigen og dets etterspill skapte store skillelinjer innad i partiet, og større og større grupper i opinionen vendte ham ryggen etter hvert som året skred frem. Ingen masseødeleggelsesvåpen er enda funnet, og selv om Saddam Hussein nå er tatt, er nyhetene fra Irak for det aller meste dårlige. At fremtidsutsiktene heller ikke er gode, gjør Blairs politiske dilemma enda større. Tilliten fra egne parlamentsmedlemmer er skjør og velgerne begynner å trekke hans dømmekraft i tvil.

Skepsisen til regjeringens politikk sprer seg da til andre områder - mest synlig i innenrikspolitikken. Kan en stole på at Blairs rapporter om forbedringer i helse og utdanning er sanne? Er det mulig å føre en skikkelig offentlig politisk debatt om innenrikspolitiske saker? – eller er alt som kommer fra regjeringskvartalet på en eller annen måte ”sexed up”? Problemet til Blair er at de forestillingene som ligger der ute svekker mulighetene for å nå i gjennom med nye reformer og tiltak. Det gjør hverdagen mye vanskeligere enn den var før krigen.

En annen, noe mer ambivalent sak, er britenes forhold til USA. Blair og USAs president George Bush har stått side om side i Irak-spørsmålet, og Blair er enda hellig overbevist om at invasjonen var en riktig avgjørelse. Med et splittet Europa, en splittet befolkning, et splittet parti  og en splittet regjering, valgte Blair likevel å holde fast på alliansen med USA. Forholdet til USA – som ofte omtales som ”the special relationship” – er en viktig utenrikspolitisk faktor for Blair, og har også vært det for Storbritannia i hele etterkrigstiden. Landet har i løpet sin medlemtids i EU ikke kommet nærmere sine allierte i Europa, men bevisst prøvd å holde gode forbindelser begge veier. Etter 7 år med Blair, og et uttalt ønske om et tettere samarbeid i Europa, er det noe overraskende at Labour ikke nærmere Brussel enn sin konservative forgjenger John Major var. I enkelte europeiske kretser er faktisk Blair blitt beskyldt for ytterligere å splitte unionen fordi han valgte den transatlantiske alliansen og ikke den europeiske i Irak-spørsmålet.

Ser en historisk på det, burde ingen være i tvil om hvor britenes hovedsympatier ligger. Helt siden Andre Verdenskrig, da Storbritannia og USA på mange måter byttet roller i den globale maktkampen, har britene mer enn én gang tydd til amerikanerne i vanskelige tider. På 1950-tallet så Harold Macmillan det som tjenlig for Storbritannias globale posisjon å ha nære forbindelser med Washington. Både under Berlin-krisen i 1961 og Cuba-krisen i 1962 var det nær kontakt mellom president John F. Kennedy og Macmillan. Margaret Thatchers nærme forhold til Ronald Reagan på 80-tallet og Bill Clintons allianse med Blair på 90-tallet var mer enn politisk samarbeid. Det var også vennskap basert på felles bakgrunn og ideologi.

Det som nok overrasker mange briter nå, er det tette båndet mellom en Labour-statsminister og en republikansk president. Bortsett fra at de begge er statsoverhoder, har de ellers lite til felles. Men etter 11/9 er ikke verden den samme som den var, og Blair argumenter med at det gode forholdet til USA er viktigere enn noen gang. Spørsmålet nå er imidlertid hvordan Blair kan bruke sin kollega for å øke oppslutningen på hjemmebane.

Partibarometerne viser tydelig at Labour sliter med mangel på tillitt og troverdighet, og konsekvensene av Irak har foreløpig vært katastrofale for regjeringen. Innenrikspolitiske saker forsvinner helt i Irak-tåka, og Blair har på langt nær den samme gjennomslagskraften han hadde før krigen. Det bør i høyeste grad bekymre statsministeren for de nærmest daglige rapportene fra Irak gjør tåka bare tykkere. Folk blir kontinuerlig mint på det de fleste oppfatter som dårlig vurderingsevne.

Et langsiktig og kontinuerlig forhold til USA kan likevel tjene Blair på sikt. Ett år er lang tid i politikken, og hvis parlamentsvalget kommer neste vår, er det enda tid til å gjenskape den nødvendige tillitten. Det forutsetter imidlertid at nyhetsstrømmen fra Irak bedrer seg og at Blair klarer å trenge gjennom med sitt innenrikspolitiske budskap. Ved parlamentsvalg er det spesielt to forhold som spiller inn – det som har skjedd det siste året husker velgerne best og at det er innenrikspolitikken som avgjør hvilket parti folk stemmer på. USA-kanalen er et viktig sikkerhetspolitisk redskap i en mer utrygg verden. Det er noe britene vet, og under normale omstendigheter, setter pris på.

Som tidsskriftet The Economist skriver, er rykte om Blairs politiske død sterkt overdrevet. Selv om han er under et sterkt press, et press som er tøffere nå enn noen gang, har han tross alt en usedvanlig karriere som statsminister bak seg. Han har vunnet to bunnsolide valgseire – den i 1997 var et valgskred uten sidestykke i moderne britisk historie - han har hele tiden regjert over en sunn økonomi med lav arbeidsløshet og lav inflasjon og han har begynt å ruste opp offentlig sektor. Det interessante er å se hvordan han kommer seg ut av den tillitskrisen han nå opplever. Blair er ofte best med ryggen mot veggen, og selv om han har sine feil er ikke mangel på entusiasme og positivitet blant dem. Han er et statsoverhode som er mer løsningsorientert enn problemorientert. Det kan kanskje forlenge holdbarhetsdatoen hans.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb