Blir Røde Ken Londons borgermester?

Torsdag 4. mai skal det for første gang avvikles direkte valg på borgermester i London. Alt tyder på at den tidligere Labour forkjemperen Ken Livingstone vil vinne med solid margin. De siste meningsmålingene gir nemlig Livingstone en ledelse på hele 40% over Labours offisielle kandidat Frank Dobson. For Livingstone stiller i valget som uavhengig kandidat etter at han tapte nominasjonsvalget internt i partiet, noe som har ført til at både den sentrale regjeringen og Labours partimaskin har vendt ham ryggen. I begynnelsen av april ble han også ekskludert fra partiet med klar beskjed om at han er uønsket som partimedlem i de neste fem årene. Men Londons befolkning har ikke vendt ham ryggen. Den uoverensstemmelsen som har vært, og enda er mellom statsminister Tony Blair og Livingstone om partiets nominasjonsprosess, har åpenbart gitt Livingstone høyere oppslutning. 

Årsaken til uoverensstemmelsen mellom Livingstone og Blair ligger fra år tilbake, og er også symbolsk for den rivaliseringen som fins i partiet mellom den ”gamle” venstresiden og den mer moderne ”New Labour” fløyen. Da partiet begynnte sin moderniserings-prosess på begynnelsen av 1990-tallet var Livingstone og andre partimedlemmer på venstresiden engstelige for at Labour skulle bevege seg for mye mot høyre, og glemme gamle fanesaker som kampen mot arbeidsløshet, kravet for minimumslønn og gi opp det gode og tette samarbeidet med fagforeningene. Det er enda mange på grasrotplan i partiet som ser med stor skepsis på den endringene Blair står for, og som nå støtter Livingstone i sin kamp for å bli borgermester i London, uavhengig om de bor i London eller ikke. Kløften mellom Blair og Livingstone har derfor stor politisk betydning, og måten Blair har håndtert borgermester spørsmålet på nører selvsagt opp under de beskyldningene som er kommet mot ham; at han er en kontrollfreak og at han ønsker å ha ”sine egne ” lojale medarbeidere trygt plassert i strategisk viktige posisjoner.

Ken Livingstone sees derfor på som selve personifiseringen av det gamle sosialistiske Labour som Blair og ”New” Labour har forlatt. Blair ser på `Røde Ken` som en trussel mot sentralregjeringen som helt klart kan skade partiet, og som i det lange løp kan føre til en fatal splittelse. Dypt splittede partier appellerer sjelden til velgermassene, og i sin ytterste konsekvens kan denne uoverensstemmelsen føre til at Labour begynner å miste den store og brede appellen partiet har for øyeblikket. Men her burde Blair vært føre var. I følge de fleste politiske kommentatorer, er han selv sterkt skyld i den negative omtalen regjeringen har fått i denne saken, og det hersker ingen tvil om at Blair her har opptrådt klønete. Da han i valgprogrammet før parlamentsvalget i 1997 erklærte at han ville opprette en mer desentralisert borgemesterstilling i London, visste Blair at Livingstone ville fremme sitt kandidatur. Livingstone, som er en ekte londoner, har alltid ønsket seg denne jobben. Han nyter enda stor respekt for den jobben han gjorde som leder for `The Greater London Council`, Londons tidligere byråd som i 1986 ble avskaffet av tidligere statsminister Margaret Thatcher. Han talte Thatcher midt i mot, og det var populært i London, som alltid har vært en Labour bastion.

Da Livingstone så fremmet sitt kandidatur, ble tidligere helseminister Frank Dobson headhunted av Blair for å stille som motkandidat. Under press lot Dobson seg dirigere av statsminister Blair ettersom Dobson i utgangspunktet ikke var interessert i Londonjobben. Og med Blairs hjelp vant Dobson nominasjonsvalget innad i Labour mot henholdsvis Livingstone og Glenda Jackson. For etter at Blair og sentralregjeringen gikk bort i fra at hver enkelt stemmeberettiget skulle ha individuelle stemmer og heller ha blokkstemmer, vant Dobson med 49,6% mot Livingstones 46% og Jacksons 4,4%. Teller man likevel opp enkeltstemmene vant Livingstone en overlegen seier med 74,000 stemmer mot Dobsons 24,000. En meningsmåling offentliggjort i etterkant av nominasjonsvalget viste at kun 15% av de spurte mente nominasjonsprosessen hadde vært rettferdig. På bakgrunn av dette erklærte Livingstone 6. mars at han ønsket å stille som uavhengig kandidat. Han mener London må få en borgermester som ikke bare er en nikkedukke for Labour- regjeringen, men en som kan sørge for at London får reel makt, med selvråderett til å ta avgjørelser. Siden også alle meningsmålinger går i hans favør, mener han at innbyggerne i London skal få muligheten til å stemme på ham, og ikke bare på den offisielle Labour kandidaten, som i følge Livingstone er ”påtvunget” byens innbyggere.

På valgdagen har de stemmeberettigede fire stemmer å avgi; to til de 11 borgermester-kandidatene og to til Londons folkeforsamling som vil bestå av  25 representanter. Valgordningen er relativt innfløkt og forbinder forholdstallsvalg, som vi kjenner fra norske valg og enkelt flertallsvalg, som brukes ved britiske parlamentsvalg. Får én  borgermesterkandidat mer enn 50% av stemmene i første valgomgang, er vedkommende direkte valgt. Hvis derimot ingen oppnår 50% blir det arrangert en andre valgomgang der de to med høyest prosentoppslutning deltar. Selv om Labourtilhengere er delt i sine sympatier mellom Livingstone og Dobson, er sjansene i dette systemet små for at enten de Konservatives kandidat Steve Norris eller Liberaldemokratenes kandidat Susan Kramer skal snike seg inn mellom Livingstone og Dobson. De som støtter Labour vil høyst sannsynlig krysse av for både Livingstone og Dobson i prioritert rekkefølge. Spenningen for øyeblikket knytter seg derfor til om Livingstone får 50% eller mer i første valgomgang. Meningsmålingene viser at han ligger an til å få det, selv om populariteten har falt noe etter striden med Blair og partiet la seg.

For nå er det mer fokus på politikk enn på kandidatene.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb