Britene og Euroen

12 EU land har innført Euroen som felles myntenhet. Utenfor står Danmark, Sverige og Storbritannia.

1. januar 2002 var en merkedag for den Europeiske Unionen. 12 av medlemslandene oppga da sine respektive nasjonale valutaer, og gikk inn i et økonomisk valutasamarbeid som mangler sidestykke i europeisk historie. Det er slutt på greske drakmer, franske franc, italienske lire og tyske mark. Nå er det Euroen som gjelder, og ca 300 000 millioner forbrukere har fått nye sedler og mynter å forholde seg til. Det største av de tre landene som enda har valgt å stå utenfor dette samarbeidet er Storbritannia, med sine snaue 60 millioner innbyggere. De tviholder på det britiske pundet, og stemningen i den britiske opinionen er også laber. Det er enda et to-til-én flertall for å stå utenfor.

Storbritannias europapolitikk har vært tung og vanskelig siden landet ble medlem av fellesskapet i 1973. Etter å ha blitt utsatt for fransk veto to ganger – i 1963 og 1968 – var det den konservative statsministeren Edward Heath som til slutt lyktes å få britene med. Men allerede fra starten, var landet sett på som annerledeslandet i europeisk politikk. Ikke bare var de geografisk avsondret fra kontinentet, de hadde i tillegg en annen historie enn sine europeiske kolleger. De var den første industrielle nasjonen, de har i århundrer hatt en dominerende adel som enda er delvis representert i parlamentet, de utviklet tidlig et konturklart klassesamfunn og var verdens ledende kolonimakt fra midten av 1800-tallet og frem til andre verdenkrig. På begynnelsen av 1920-tallet var nesten 1/4 av kloden tilhørende det britiske imperiet, og tilsvarende mange hadde engelsk som offisielt språk.

Etterkrigsalliansen med USA og utviklingen av det britiske samveldet sto sentralt i britisk utenrikspolitikk i tiårene etter krigen, noe som gjorde at de ikke ønsket en for sterk europeisk integrasjon. Men de ville gjerne være med på alle fronter, selv om det gjentatte ganger,  spesielt av konservative statsledere, ble uttrykt stor skepsis til for tett EU samarbeidet. Margaret Thatcher, som var statsminister fra 1979 – 1990, uttalte flere ganger at den transatlantiske alliansen med USA og det Britiske Samveldet var viktigere enn EU. 

Atten år med konservativt styre (1979-1997) førte til en relativ stor grad av isolasjonisme i europapolitikken. Det konservative partiet utviklet etter hvert to markerte fløyer – euroskeptikere og eurotilhengere – som ved flere anledninger har oppført seg som to separate partier. Det er ingen tvil om at europaspørsmålet har ødelagt oppslutningen til partiet ved de to siste parlamentsvalgene, og ingenting tyder på at dette skal endre seg i nærmeste fremtid. Deres nye leder Iain Duncan Smith tilhører nemlig euroskeptikerne, og er motstander av et for nært samarbeid med kontinentet. Han har til og med ymtet frempå om at det kanskje er på tide for landet å vurdere hele medlemskapet.

Derfor kommer det kanskje noe overraskende at det var de konservatives statsminister John Major som underskrev Maastricht traktaten i 1991. Det var denne avtalen som var begynnelsen på valutasamarbeidet, og som la premissene for hvordan ØMU skulle utvikles. Men Majorregjeringen hadde sikret seg mot en felles valuta. De fikk en klausul i avtalen som unntok Storbritannia fra valutasamarbeid, og dermed var begge fløyene i hans eget parti fornøyd.

Da Tony Blair og Labour kom til makten i 1997, ble Storbritannia mer synlig i europadebatten. Blair ønsket å spille en mer aktiv rolle og ikke bare omtale Europa i negative åndedrag. Han sa i sin første regjeringsperiode (1997-2001) at han ønsket en folkeavstemning om deltagelse i Euroen i sin andre periode – altså den perioden vi nå er inne i. Men avstemningen lar vente på seg, og Blair nøler med å signalisere et felles regjeringsstandpunkt. Grunnen er at det enda er mye motstand også innad i Labour, noe Blair må overvinne før en folkeavstemning kan finne sted. Mens Blair selv stort sett ser ut til å være for ØMU, er finansminister Gordon Brown én av tvilerne. Regjeringen har satt opp fem økonomiske tester som landets økonomi skal gjennom før en folkeavstemning kan lanseres. Det betyr at få politiske kommentatorer tror avstemningen vil komme i løpet av 2002, og i verste fall ikke før ved neste parlamentsvalg som man tror vil komme enten i 2004 eller i 2005.

For Blair kjemper en hard kamp mot motstanderne. Han vil heller at Storbritannia skal være et respektert ”gammelt” EU medlem enn en sær bråkmaker når utvidelsen mot øst skjer i nærmeste fremtid. Men helt til britene kommer med i samarbeidet, vil nok både Paris og Frankfurt se på britene som en ”outsider”, som heller ønsker å bremse videre samarbeid enn å fremme det. Men opposisjonen i folket er Blairs største problem - det finnes nemlig ingen naturlig entusiasme i opinionen som ”ja – fløyen” kan flyte på. Pundet står sterkt i folks bevissthet, og har i lang tid vært ett av britenes viktigste nasjonalsymboler. Avstanden mellom politikere og byråkrater på den ene siden og folket på andre, er stor, og det blir vanskelig for Blair å overbevise motstanderne med økonomiske argumenter. For andre år på rad, er Storbritannias økonomi spådd å bli bedre enn noe annet land i EU-området. Skulle også det sterke  pundet bestå i tiden fremover, er det mye som taler for at folkeavstemningen blir utsatt så lenge som mulig.

Men folk i Storbritannia vil i alle fall få se Euroen i bruk. Den blir en parallellvaluta til pundet, selv om ikke priser vil bli oppgitt i den nye myntenheten. Stor kjeder som Marks and Spencer og BP (British Petroleum) vil akseptere at det betales med eurosedler, men vekselen vil enda være i pund. Eurotilhengerne håper at den beskjedne bruken av Euroen etter hvert vil gjøre valutaen så populær, at den så å si lurer seg inn gjennom bakdøren. Håpet er også at britiske turister som besøker kontinentet skal vende hjem med et positivt image av et valutasamarbeid, og at motstanden, frem mot en folkeavstemning, gradvis skal forsvinne. Men byråkratene har en lang vei å gå før Euroen er en realitet i Storbritannia. Britenes europaminister Peter Hain trøster seg i mellomtiden med at Euroen nå er lansert som en valuta, og ikke bare som en idé. Det mener han utvilsomt også er en styrke for britiske EU-borgere.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb