Britisk valg i løpet av mai?

Den politiske våren i Storbritannia vil antagelig bli dominert av et nytt parlamentsvalg. De tre hovedpartiene, Labour, Liberaldemokratene og de Konservative, har alle sparket i gang valgkampballen, og alle medier spekulerer nå i hvilken dato det britiske folk skal gå til urnene. Slik det ser ut nå, peker 3. mai seg ut som den mest sannsynlige datoen, noe som er nøyaktig fire år etter Labour og statsminister Tony Blair vant sitt historiske valgskred i 1997. Dette er også hele 12 måneder før Blair, i følge britisk lov, trenger å skrive ut nyvalg.

Hvis Blair velger å skrive ut nyvalg i vår, føyer han seg fint i rekken av statsministere som velger å avholde valg ett år før det er påkrevd. I løpet av de siste 20 årene er det kun den tidligere konservative statsministeren John Major (1990-1997) som ville sitte hele 5-års perioden ut, og det var paradoksalt nok i løpet av det siste året at Major mistet sitt flertall i underhuset. Kritikere mente Major led av styringsvegring, og at det å sitte hele perioden ut ville være ensbetydende med å tape valget da det omsider kom. Og som han tapte. Blair og Labour kom tilbake etter 18 år i opposisjon med et flertall mye større enn noen annen statsminister i hele det 20. århundre.

For i Storbritannia gjelder det å smi mens jernet er varmt. Ordningen er slik at det til en hver tid er den sittende statsministeren som avgjør når neste parlamentsvalg skal være – så lenge det finner sted innen 5 år etter forrige valg. Derfor er det å skrive ut nyvalg en politisk taktisk manøver som krever både politisk kløkt og, ikke minst, evne til å analysere den politiske stemningen i opinionen. Den statsministeren som i det forrige århundre behersket dette spillet best, var den konservative ”Jernkvinnen” – Margaret Thatcher. Hun vant tre parlamentsvalg på rad, alle med fire års mellomrom – 1979, 1983 og 1987. I sine memoarer skrev hun at det å holde på makten kan av velgere bli oppfattet som en frykt for å teste sitt politiske mandat, og at man dermed holder på makten kun for maktens egen del. Thatcher var svært opptatt av å ha folks tillitt, og hun visste godt at opinionen svingte fort. Hun var derfor fast bestemt på å ikke la det gå mer enn fire år mellom hvert valg. Et godt eksempel på hennes politiske teft er hvordan hun analyserte situasjonen i begynnelsen av 1980-årene. Etter store sosiale omveltninger tidlig på 80-tallet, ble hun i en meningsmåling i 1982 rangert som den minst populære statsministeren i det 20. århundre. I 1983, etter britenes innsats på Falklandsøyene, var hun plutselig århundrets mest populære. Dermed var det duket for nyvalg, og Thatcher styrket sin posisjon i underhuset.

Men det er også andre grunner som gjør det farlig å vente for lenge. Skulle man i løpet av det siste året bli upopulær og rase nedover på meningsmålingene, er det lite tid til å hente seg inn politisk før nyvalg må skrives ut. Politiske hendelser, som ofte er helt uforutsigbare, kan fort snu opp ned på det politiske styrkeforholdet, og til slutt velte en relativt sikker valgseier. Det skjedde i 1979 da Labours James Callaghan så ut til å stikke av med en komfortabel seier. Callagahan ignorerte alle gode råd om å få valget overstått høsten 1978 – 4 år etter seieren over Sir Edward Heath og de konservative. Isteden utsatte han det lengst mulig, og mistet all oppslutning etter at landet ble rammet av ”misnøyens vinter” som førte til en massiv lammelse av landets offentlig sektor. Callagahan tapte for Thatcher, som da innledet sin lange statsministerperiode. No lignende skjedde også med Tony Blair i fjor høst. Etter å ha ligget godt foran på alle meningsmålinger siden valgseieren i 1997, ble Blair utslått av bensinkrisen som rammet hele Europa. Med ett var de Konservative foran på meningsmålingene, noe de ikke hadde vært siden 1992. Men Blairs nedtur varte ikke lenge – styrkeforholdet er nå tilbake til ”normalen” med en Blair-ledelse på mellom 10%-15%.

Det er denne ledelsen som danner grunnlaget for at de fleste politiske kommentatorer tror valget vil komme 3.mai i år. Og det er allerede kommet flere indikasjoner som gir grunn til å tro at valgkampen allerede er i gang. Blair har gitt klart uttrykk for at økonomien blir det viktigste tema i valgkampen, koblet både mot utviklingen i Europa og ikke minst mot den offentlig innvesteringspakken som alt er varslet. Flere millioner pund står allerede på Labours konto, penger som er donert til partiet for å sikre nok en labourseier ved neste korsvei. Dette er relativt sikre tegn på et nært forestående valg, og at Labour er helt klart er i valgkamp humør.

3. mai er den mest aktuelle datoen også av andre grunner. Den viktigste er kanskje at det på denne dagen skal avholdes en rekke by- og kommunestyrevalg i områder som normalt er ansett som konservative. Blair har liten mulighet til å vinne noen av disse, og dermed ønsker han ikke, nok en gang, å forklare hvorfor Labour gjør det dårlig i såkalte mellomvalg. Et parlamentsvalg vil overskygge et antagelig svakt lokalvalg samtidig som et ”dobbeltvalg” kan trekke flere briter til stemmeurnene enn normalt. Frykten er nemlig at hjemmesitterne skal bli for mange, for de som velger å la være å stemme er tradisjonelt labourfolk. Derfor kan et dobbeltvalg være taktisk riktig for Labour for å mobilisere så store masser som mulig.

En annen viktig grunn til at mai er sannsynlig, er at statsbudsjettet legges frem rett før denne datoen. Finansminister Gordon Brown har dermed muligheten til å ta hensyn til dette i budsjettet sitt, og konsentrere presentasjonen rundt tema som han vet opptar det britiske folk. Brown kan legge grunnlaget for en god valgkampstemning for Labour, og legge det riktige økonomiske fundamentet som igjen vil skape ”the feelgood factor”, som britene er så opptatt av. Det er avgjørende for Labour at de klarer å skape noe av den samme atmosfæren som preget valgkampen i 1997. Kommer den tilbake, er det mye som skal til for at Blair blir vippet av pinnen denne gangen.

Og når tiden for å ta den endelige avgjørelsen kommer, er det sannsynlig at Blair ønsker en kort valgkamp. Hvis Labour på det tidspunktet har en solid ledelse på meningsmålingene, er det ingen grunn til å gi motstanderne – de Konservative og Liberaldemokratene – sjanse til å komme tilbake gjennom populistiske mottrekk. I tillegg er det lurt å vente i det lengste med å skrive ut nyvalg, for meningsmålinger har en tendens til røre på seg i det øyeblikket et nyvalg er annonsert. Jo kortere tid det er fra nyvalg skrives ut til den aktuelle valgdagen, jo mindre svingninger blir det i målingene. Valgkampen i 1997 var av de lengste i moderne tid, og i følge eksperter, én av de kjedligste. Det tyder derfor på at Blair denne gang vil konsentrere valginnsatsen i en begrenset periode. Blir 3. mai datoen må han oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg senest 5. april.

Som statsminister, er nok Blair mer lik Margaret Thatcher, både som partileder og politisk taktiker, enn han er lik på sin forgjenger John Major. Med den styrken Blair har vist, og med de tydelige politiske tegnene som er kommet, skal det mye til at valget blir skjøvet lenger frem i tid. For Blair lever etter den gyldene statsminister-regel i Storbritannia – er forspranget stort, blir tingene bare verre. Og etter hvert som tiden går uten politiske problemer, jo mer sannsynlig blir det at valget er nært forestående.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb