Britenes ettermæle

Krigen i Irak er på det nærmeste over. Hvilken posisjon vil britene nå ha i det internasjonale samfunnet?

I følge John Kampfner, politisk redaktør i det britiske tidsskriftet New Statesman, er Tony Blairs viktigste oppgave i etterkant av krigen å overtale historien og, ikke minst opinion både ute og hjemme, at det var riktig av han og George Bush  å gå til krig mot Irak. Det er av avgjørende betydning at den politiske forestillingen som nå blir skapt er positiv. Det vil også sikre Blair et godt ettermæle.

Det er nemlig femte gang på fem år at Blair bruker britisk militærmakt i internasjonal sammenheng - en merittliste ingen andre kan vise til i moderne britisk politikk. Meningsmålinger har ved alle anledninger gått opp og ned. Motstanden har toppet seg for så å legge seg. Interne og eksterne kritikere har kommet og gått. Men felles for alle de fire foregående operasjonene, er at Blair ikke ved noen av tilfellene er blitt politisk svekket. Krigen mot Irak er derimot av en helt annen kaliber. Hans tidlige diplomatiske og politisk-retoriske støtte til USA, den store militære opptrappingen og til sist, det militære angrepet uten et klart FN-mandat i ryggen, gjør dette til en annen situasjon enn tidligere.

Vil uenighetene som oppsto mellom de europeiske allierte føre til en rift innad i den Europeiske Unionen (EU), og vil Irak-krigen føre til en enda større rift mellom Europa og USA? Hva blir FNs rolle i etterkrigstidens Irak? Som den eneste militære støttespiller til USA, vil Storbritannia stå sentralt når disse høyst aktuelle politiske spørsmål kommer på dagsorden.

De fleste politiske kommentatorer er enige om at Blair i høyeste grad gamblet med sin politiske karriere da han valgte å la Storbritannia være med i koalisjonsstyrkene. Blair har naturligvis visst fra starten at det å vinne krigen ikke ville nok. Ved hjelp av politisk diplomati må også freden vinnes. Det er derfor viktig at det i tiden som kommer blir skapt en internasjonal konsensus om at det militære angrepet på Irak kan rettferdiggjøres, til tross for at FNs våpeninspektører ikke fant masseødeleggelsesvåpen, og uten at det forelå et nytt og klart FN-mandat.

I følge Blairs kritikere kan britenes internasjonale anseelse virkelig ha fått seg en knekk som følge av krigen. Selv om Blair nå gjør sitt ytterste for å rettferdiggjøre sine motiver, er det åpenbart at store deler av verden ikke ser på dette som en frigjøringskrig, men snarere vurderer det som en imperialistisk handling som søker å styrke vestens posisjon i forhold til araberverdenen. Britene har dermed forpilt sine sjanser til å opptre som fredsforhandlere i Midtøsten, og kanskje økt risikoen for terrorhandlinger på hjemmebane. Storbritannia har jo som kjent store muslimske etniske minoriteter på grunn av sin historie. USA og Storbritannia har demonstrert sin styrke bare for å gjøre seg selv mer sårbare.

Etter 11. september 2001 var det en bred koalisjon mot terrorisme hvor også mange muslimske land var med. Om ikke koalisjonen har dunstet bort, har den i alle fall slått kraftige sprekker. For begge krigsstatene, men særlig Storbritannia, må krigens pris vurderes opp mot den nåværende internasjonale status. Blair har flere ganger i det siste understreket viktigheten av å stå samlet, og i etterkant av krigen er det spesielt tre områder som peker seg ut som viktige.  Storbritannia har en rolle å spille i alle tre.

Det første er å reparere de skadene som FN er påført som resultat av dissensen i Sikkerhetsrådet. Dette gjelder først og fremst forholdene mellom Frankrike, Russland, Storbritannia og USA, som alle faste medlemmer av rådet. Uenighetene i forkant av krigen gjorde forholdet mellom Frankrike og Storbritannia anstrengt, og mange lurer på om dette vil påvirke de to lands samarbeid både i EU og NATO. Det at Storbritannia valgte å stå side om side med USA i stedet for sine europeiske allierte, gjør at britene nå må synliggjøre hvilken posisjon de ønsker å ha. Ett ben i hver leir - helning mot USA eller mot Europa? Skal en Labour-regjering prioritere tette bånd med en neokonservativ amerikansk president eller bygge relasjoner på sitt eget kontinent, hvor Storbritannia i flere tiår har blitt oppfattet som ”klassens outsider”?

Det andre området hvor det haster å gjøre noe er Midtøsten. Det er viktig at fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne kommer tilbake på sporet, og selv om britene antagelig ikke bør delta direkte (for grunner nevnt ovenfor), kan de legge press på amerikanerne. Amerikanerne er Israels viktigste allierte, og har muligheten til å utøve stort politisk press i denne konflikten. I etterkrigstidens vakuum, bør britene sørge for å gjøre akkurat det.

Det tredje og kanskje viktigste området, er gjenoppbygningen av Irak etter krigen. Her er Storbritannia på linje med sine europeiske partnere som ønsker en FN-kontrollert aksjon hvor organisasjonen er inne i alle ledd av nasjonsbyggingen. USA derimot vil styre dette mest mulig på egen hånd uten innblanding fra FN. Det er åpenbart at USA ikke stoler på at FN skal gjøre jobben slik USA vil, og det er dette som bekymrer resten av verden. Før krigen var ett av Blairs argumenter for å støtte Bush at han var redd for de internasjonale konsekvensene av at USA ble stående alene om krigen. Nå er da tidspunktet kommet for diplomaten Blair til å overtale sin kollega til å forstå viktigheten av å inkludere FN. Troverdigheten til FN må gjenoppbygges, spesielt fra USA, og dette kan britene i høyeste grad bidra til.

Storbritannias ettermæle avhenger av flere ting. Men den umiddelbare internasjonale posisjoneringen vil sende klare signaler om hvilke utenrikspolitiske prioriteringer britene har.

Hvis man ønsker å vise at støtten til USA var et engangstilfellet, og at alliansen i Europa er viktigere, bør dette klart signaliseres. Faren ved å søke for sterke allianser i vest kan være farlig for det videre samarbeidet i Europa, et samarbeid Blair og hans regjering har brukt mye tid og krefter på å forbedre. Ønsker Blair at Storbritannia skal være en av hovedaktørene i Europa innebærer dette at avstanden til USA må øke. Men i følge tidligere utenriksminister Robin Cook, som også har vært en av Blairs sterkeste kritikere, har Blair ”alltid vanskelig for å velge mellom to alternativer. Han prøver alltid å finne en tredje vei.” Denne tredje veien kan muligens føre britene enda lenger ut i Atlanteren, og dermed gjøre avstanden til Europa større enn den allerede er.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb