Brown under press

Det er ett år siden Gordon Brown ble heiet inn i statsministerkontorene. Nå er det allerede mange som vil ha han ut.

Gordon Brown var en ventende britisk statsminister i ti år. Helt siden 1994 har Brown levd i skyggen av Tony Blair. Han var finansminister under Blair og har alltid vært sett på som Labours store ideolog. Da Blairs popularitet begynte å falle etter invasjonen av Irak, ble stadig Brown trukket frem som partiets redningsmann. Da Blair høsten 2006 annonserte sin avgang, banet det veien for Brown. Frem til Blairs avgang for nøyaktig ett år siden, bygde seg opp kraftige forventninger til Brown. Han skulle redde partiet fra den upopularitet Blair hadde påført det i løpet av de siste årene, han skulle ordne opp i det altfor tette forholdet til USA og han skulle revitalisere Labours politikk og dermed utmanøvrere lettvekteren Blair på politisk innhold.

Men ett år etter, er det noe som er gått fryktlig galt for Brown. Meningsmålingene er de dårligste på flere tiår, og ikke nok med det, en 10 % ledelse på de Konservative i oktober i fjor er snudd til en underlegenhet på mellom 13-20 % prosent nå. Hvorfor har det gått så galt så fort når han hadde så mange år å forberede seg på?

Brown og hans støttespillere var sikre på suksess. Helt siden Brown kom inn i Underhuset i 1983, har målet hans vært å bli statsminister. I sine forberedelser har Brown fokusert på politisk innsikt, ideologi og intellektuell argumentasjon. Av mange ble Brown sett på som mindre flashy, mindre moderniserende og ærligere enn Blair. Med andre ord en politiker som hadde sterkere ankerfeste i Labours tradisjoner enn Blair, som på sin side kanskje hadde større forkjærlighet for kommunikasjon av budskapet enn selve budskapets innhold. Brown skulle være partilederen og statsministeren som tok politikkens innhold tilbake og dermed legge mer vekt på politikk enn på personlighet.

Hans første år har ikke vært suksess. At han ble bejublet da han ankom statsministerboligen hadde mer sammenheng med de fleste var glad for å bli kvitt Blair. Ett år etter sitter Brown sine kritikere og sier: ”Hva var det vi sa?”  Selv om Brown har jobbet med sin personlighet og prøvd å begrave de mer usympatiske trekkene ved seg selv, er det hevet over en hver tvil at Brown ikke har de samme personlige lederegenskapene som Blair. Hans taler er dårlige kommuniserte, han ser mer ned i papirene enn opp mot publikum. Han gir inntrykk av å leve i sin egen virkelighet der han selv forstår sin egen argumentasjon, men hvor ingen andre gjør det. Dette gir en avstand til velgerskaren som gjør at han ikke når ut og velgerne forstår han ikke. Mye av det som er skjedd siden i fjor høst skyldes denne onde sirkelen.

Så kan han, som hans team har gjort gjentatte ganger, skylde på at Blair etterlot et sterkt misfornøyd parti og en apatisk nasjon. Det er ingen tvil om at Brown tok på seg en vanskelig oppgave for et års tid siden. Men han visste hvordan situasjonen var, og det visste også de 313 parlamentsmedlemme fra Labour som støttet han i partiets kroningsvalgkamp om lederskapet. For Brown og Labour har situasjonen ikke blitt bedre, men tvert imot blitt verre. Alle hans personlige utilstrekkeligheter er avslørt, han må se på et konservativt parti som nyter godt av hans ubesluttsomhet og han takler de politiske hendelsene som kommer relativt dårlig.

Hans første måneder ved makten begynte likevel bra. En vind av optimisme blåste over unionen da Blair gikk av og Brown trådde inn. Populariteten holdt seg over sommeren, spesielt da Brown viste lederegenskaper da landet ble truffet av flere kriser. Men måten han håndterte ”valget-som-aldri-kom” på var rett og slett dårlig håndverk. I oktober så det svært sannsynlig ut at Brown ville utstede et parlamentsvalg. Men i tolvte time ble han ble presentert for dårlige målinger i flere avgjørende valgkretser. Valget ble avlyst, men Brown prøvde på en dårlig måte å forklare at hans avgjørelse ikke hadde noe med målingene å gjøre, noe de fleste som følger britisk politikk skjønte var galt.

Dermed ble det sådd en spire av besluttningsvegring og usikkerhet. Fra øyeblikket han valgte å ikke gjennomføre valget, har dette heftet ved Browns politikk. For nedturen, fra slutten av fjoråret til nå, har Brown ingen andre å skylde på enn seg selv og sin egen regjering. Finanskrisen i flere banker, fallet i boligmarket og den generelle usikkerheten i økonomien har ikke vært godt nok tatt hånd om. Avskaffelsen av 10 % skattesatsen, og det påfølgende forsøk på redningsaksjon, gikk verst utover de fattigste og sendte rykninger langt ned i partiets kjernevelgere.

Videre ble lokalvalgene en katastrofe for Labour og Brown, og Labour tapte til og med kampen om ordførervalget i London, der Ken Livingstone hadde styrt siden 2000. Suppleringsvalget i Crewe og Nantwich ble også en nedtur, der Labour tapte for de Konservative. Siden har også pila pekt nedover med en mer og mer desperat statsminister som håper at vinden snart snur. Det er likevel ikke bare de sakene Brown har gjort noe med som er problemet, men det er like mye de sakene han annonserte da han overtok. Han ville trekke tropper ut av Irak, han ønsket å jobbe mot en skrevet konstitusjon og han ville ha et demokratisk overhus. Ingen av disse sakene er påbegynt, og det verste er kanskje at det for øyeblikket ikke ser ut til å foreligge noen planer om å gjøre noe med dem heller.

For Brown har mer enn nok med å skuffe unna det som til en hver tid seiler inn foran han. På nåværende tidspunkt ser han ikke ut til å være i stand til å selv styre de politiske begivenhetene. Det er den farligste karusellen en statsminister kan være på, for det viktigste for velgerne er at landets leder utviser selvtillit, kontroll og sikkerhet.

[Tilbake]

Siste publikasjoner

29.03.2017

Storbritannia kan gå i oppløsning
[Les mer]

NY BOK!



Se og kjøp boken her!
Jan Erik Mustad - Ragnhilds vei 3, 4633 Kristiansand, Norway - Tlf: 38 02 80 87 (priv), +47 47 91 30 10 (mob)
E-post: jan.e.mustad@uia.no

 Powered by Makeweb